Veronika Kivisilla

Igjen er månen tynn og ny som ein barnenagl!

Kor mange gonger frå den natta du vart fødd.
Sytten år blir det straks.
Sytten!
Mi vesle dotter, min store lærar,
for slik er det det går. Når det går godt.

Og månen var tynn og ny som ein barnenagl
og alt var i si byrjing
all skaping av si form, all venta
og mest av alt uventa vekst!

Då vi natta du var fødd ordlaust hadde stira til botns i kvarandre,
seig eg inn i ei bomullsvattsøvn, for å vakne og tru det igjen:
mi dotter – så det er sant!
Med opprispa kinn –
alt før du var fødd, med utvaksne negler
hadde du baska din første kamp
med deg sjølv og den nye verda.
Skjelvande og klossut med saksa tok eg den speide nyfødde handa:
det skein gjennom nesten usynlege naglestrimler!
Var dine livsliner framhald av mine!

Månen som ein barnenagl, kor mange gonger sidan då
er han klipt og har vakse tilbake!
Og eg hadde bede mi første bøn:
At du alltid måtte kome frå livets kampar
om enn med opprispa kinn
så heil, som deg sjølv!

Frå denne første og tynne månen
blir det sytten år
og eg ser, korleis du ser på meg av og til,
og ikkje vil tru når eg seier
at eg gjennom livet i staden for mage for søtt
har utvikla sildemage.
Korleis kan slike ting skje?
Eller når eg snakkar om ein gong på gynga,
oh-hoi!
nesten heilt rundt!
Jaja, tenkjer du –
og no blir du kvalm av den minste gynging –
javisst du, oh-hoi, og nesten heilt rundt!

Men eg ser til sist gjennom glaset
når du kjem heim seint om kvelden, med fela på ryggen.
Nymånen høgt alt på himmelens nakke.
Du ler når eg stønnar av strevet det er å vente
– det minkar og veks nokre månar til
før dine minutt blir så lange som mine!
Stille bed eg, at denne den lengste av ventetider
den skal du sleppe å kjenne …

Men før det – du går og du går igjen.
Går lenger, blir lengre borte.
I månader lyder eg berre,
gnissar det snart i hageporten,
så står du der sorglaus i midten av rommet og seier
at porten, han syng ein rein kvint.
Ja, leikande sprett du frå eit intervall til det neste!
Og eg bed at ingen vald eller intervallar
må hindre deg, ingen grå dagar som alltid må kome.
Ja stig over alle dei vollar du vil du og lindre som lint og skjermande sjal
dei stivare nakkar
som før.
Eg ønskjer deg reinare kvintar og kvintessensar!

Du kan ha vore fem og hugsar kanskje
det du kalla yndlingsbuksene dine:
Fridomens Bukser.
Og huka deg ned attom nova på skuret i dei,
der budde dine vener Snakkesmåkrypa,
og var ikkje buksene slitne til trevlar der ute,
så låg dei vel kanskje framleis
i Kassa med Kjære Ting,
med Løvetannlua og anna.
Men eg har bede heilt sidan den gong:
måtte alle dine bukser vere fridomens bukser
alle kjolar og skjørt
og luer alle løvetannluer!
Og kvart eit snakkesmåkryp attom nova!

Då eg var liten,
hende det mor sa til meg:
lat att munnen før hjartet kjølnar.
Ho hadde vel høyrt det av si mor, ein seier slikt.
Eg har mitt å seie om det.
Det kjølnar ikkje.
Har det ikkje kjølna til no, så gjer det det ikkje.
Gå der du går du med auge og munn alltid vidope oppe
og kanskje du høyrer folk undre:
så varmt det brått vart i vêret!

Og ein eller to ting til vil eg seie:
løys alltid med same iver
livets uforliknelege likningar.
Dei rettaste formlane finn du sjølv.

Og ver ikkje redd, prøv ikkje å stoppe
livets rullande prøvesteinar,
det skal ikkje vekse mose på dei.
Skuv på og rull også du med!

Og så.
Tru at det kjem eit tog, alltid
som ikkje forlet deg åleine i blafrande vind på perrongen.
Alltid ventar nokon på deg under klokka!
Ja, dette vil eg sjølv tru på, saman med deg!

Igjen er månen tynn og ny som ein barnenagl!
Frå skorsteinen stig ein lovande god og kvit røyk rett som ein stråle mot han
og snart vil igjen porten syngje
ein ny dag i emning
for nye reiser med avskjed og heimkomst
ein rein kvint.

Again, the Moon is slender and new like a child’s fingernail!

How many times since the night you were born…
It’ll soon be seventeen years.
Seventeen!
My tiny daughter, my great teacher,
because that’s how it goes. If all goes well.

And the Moon was slender and new like a child’s fingernail,
and it was all just beginning,
all the shape-taking and the suspected,
and above all, the unsuspected growth!

As we stared wordlessly into each other’s depths
on the night that you were born,
I slipped into cottony sleep, only to believe anew upon waking:
a daughter – so, it really is true!
Your cheeks were scratched –
I suppose you’d wielded your nails,
grown long even before you were born,
in struggle with yourself and with your new world.
Trembling, I took clumsy scissors and my newborn’s frail hand:
transparent, nearly invisible strips of fingernail!
Your lifelines lengthening my own!

The Moon like a child’s fingernail, how many times
has it been trimmed and grown back since then!
And I prayed my first prayer:
that you might always emerge from life’s struggles,
be it with scratched cheeks,
but safe, sound, and your true self every time!

Seventeen years will have passed
since that first slender Moon,
and I see how you sometimes stare,
refusing to believe when I tell you
that over the course of my lifetime, I’ve developed
a herring tooth in place of a sweet tooth.
Can those things really happen?
Or when I tell you how I once swung –
oh-ho! –
right up and over the swing set!
Uh-huh, you imagine –
and your own stomach churns from the gentle rush now –
uh-huh, oh-ho, right up and over!

I watch from the window one night
as you finally return home late, violin slung across your shoulder.
For hours, a new moon has been high in the sky,
resting on the whole world’s back.
You laugh when I sigh from the stress of waiting –
many more moons will grow and wear away
before your minutes acquire the length of mine!
Silently, I pray that you shall never have to know
that longest of waiter’s waits…

But before that, you go, and keep on going.
Farther and longer.
For months, I constantly cock my ear,
listening for the gate to creak,
until you’re standing inside, carefree, and you say:
The gate sings a perfect fourth.
Yes, you frolic from one interval to the next!
And I pray that no ramparts or intervals impede you,
nor days of gray, which will not fail to dawn.
May you overcome the ramparts you must, and soothe
even the stiffest of necks like a warm and welcoming scarf,
just as you always have.
I wish you the purest of chords and quintessences!

You might have been five, maybe you remember,
when you named your favorite pair of pants
Freedom Pants.
You wore them, crouching back behind the shed,
where your friends the Storybugs lived.
If you hadn’t worn those pants to shreds,
they might still be there now:
in the Box of Precious Things,
with your Dandelion Hat and much else.
Ever since then, I’ve prayed:
may all your pants be freedom pants,
and your skirts and your dresses,
and may your hats all be dandelion hats!
And storybugs at every turn!

When I was small,
my mother would sometimes tell me:
Close your mouth or your heart will chill over.
I guess she’d heard it from her own mother; that’s what people say.
And I’d like to talk about that, too.
There’s no way that it will.
If it hasn’t chilled over yet, then how can it ever.
When you walk with your eyes and mouth held wide open,
you just might hear people marvel instead:
Oh, what a surprisingly warm turn the weather’s taken!

There are a couple more things I’d like to say:
take life’s parallels and nonpareils
with matching zeal.
You’ll find the right ways all on your own.

And don’t fear or try to stop
life’s tumbling touchstones:
not even they need moss on their backs.
Get them going, roll along with!

And another thing.
Trust: there will always come a train
that won’t leave you alone in the howling wind
upon on an empty platform.
Someone will always be waiting for you
there, beneath the clock!
I myself want to believe so, too!

Again, the Moon is slender and new like a child’s fingernail!
White smoke heralding good news rises towards it,
a straight river streaming from the chimney,
and soon, for the beginning of a new day,
for new departures and arrivals,
the gate will once again sing
a perfect fourth.