Øyvind Berg
挪威文
Stimmen
Stimmen, ins Grün
der Wasserfläche geritzt.
Wenn der Eisvogel taucht,
sirrt die Sekunde:
Was zu dir stand
an jedem der Ufer,
es tritt
gemäht in ein anderes Bild.
*
Stimmen vom Nesselweg her:
Komm auf den Händen zu uns.
Wer mit der Lampe allein ist,
hat nur die Hand, draus zu lesen.
*
Stimmen, nachtdurchwachsen, Stränge,
an die du die Glocke hängst.
Wölbe dich, Welt:
Wenn die Totenmuschel heranschwimmt,
will es hier läuten.
*
Stimmen, vor denen dein Herz
ins Herz deiner Mutter zurückweicht.
Stimmen vom Galgenbaum her,
wo Spätholz und Frühholz die Ringe
tauschen und tauschen.
*
Stimmen, kehlig, im Grus,
darin auch Unendliches schaufelt,
(herz-)
schleimiges Rinnsal.
Setz hier die Boote aus, Kind,
die ich bemannte:
Wenn mittschiffs die Bö sich ins Recht setzt,
treten die Klammern zusammen.
*
Jakobsstimme:
Die Tränen.
Die Tränen im Bruderaug.
Eine blieb hängen, wuchs.
Wir wohnen darin.
Atme, daß
sie sich löse.
*
Stimmen im Innern der Arche:
Es sind
nur die Münder
geborgen. Ihr
Sinkenden, hört
auch uns.
*
Keine
Stimme – ein
Spätgeräusch, stundenfremd, deinen
Gedanken geschenkt, hier, endlich
herbeigewacht: ein
Fruchtblatt, augengroß, tief
geritzt; es
harzt, will nicht
vernarben.
从: Sprachgitter
Frankfurt am Main: Fischer , 1959
录制: NDR 1965, 1967
Stemmer
STEMMER, rispet inn
i den grønne vannflaten.
Når isfuglen dykker,
sitrer sekundene:
Det du så fram til
på begge breddene
meies
ned i et annet bilde.
*
Stemmer fra nesleveien:
Kom til oss på hendene.
Den som er ensom med lampen,
har bare hånden å lese i.
*
Stemmer, nattgjennomgrodde, strenger
du henger klokka i.
Hvelv deg, verden:
Når skjelldøden svømmer opp hit,
skal det klinge.
*
Stemmer, som får hjertet ditt til
å vike tilbake i morshjertet.
Stemmer fra galgetreet,
der sent tre og tidlig tre
skifter og bytter ringer.
*
Stemmer, skarrstrupet, i grusen,
der det uendelige også skuffer,
(hjerte-)
slimete renne.
Sett ut båtene her, barn,
de jeg bemannet:
Når bøyen midtskips tar ut sin rett,
faller klammene sammen.
*
Jakobsstemme:
Tårene.
Tårene i broderøyet.
En hang fast, vokste.
Vi bor i den.
Pust, så
den slipper.
*
Stemmer i arkens indre:
Bare
munnene ble
frelst. Dere
som synker, hører
også oss.
*
Ingen
stemme - en
senlarm, timerjern, gitt
dine tanker, her, endelig
oppvåket: et
fruktblad, øyestort, dypt
rispet: det
pipler kvae, vil ikke
arres.
In: Paul Celan: Dikte. Utvalg, gjendiktning og etterord
ved Øyvind Berg. Oslo: Kolon Forlag 1996.
© Kolon Forlag 1996