Torild Wardenær
Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap
Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap
Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap og
også bli besatt av alle de liv som til nå er gått med.
Besatt av at jeg selv har overlevd, av dagene som eter de elskende opp
av den uopphørlige avlyttingen av kroppens røde indre.
Jeg er blitt gal, men er beskyttet mot nordavinden og er omgitt av varsler.
Kneskålene er fylt av sølv og blodvann. En nattmester messer og en mamma
står bøyd over meg.
Om dagen er håret hennes dekket av et tranebærfarget skjerf.
Om natten henger det ned i ansiktet mitt mens hun våker over meg, og det er nå
mens jeg som novise ligger og prøver ut mitt fremtidige dødsleie, det er nå
i den korte stunden det varer før hun tenner en lampe og det glimter
i en innfattet stein hun bærer i øret, at varslene tar form.
Det er her i sonen mellom barndommen og guds rike at hun gir tegn til
nattmesteren og livgiveren, og rommet utvider seg på ny til et større rom
der jeg skal våkne opp og forelske meg igjen, forlove meg.