Ruth Lillegraven

norveščina

Klaus Anders

nemščina

året 1877

slik ein tørr sommar det blei
høyet voks ikkje, no kjem hausten
med sprengkulde og utan snø, folk dett
på hålka, slår seg helselause, i februar 1877
snør det endeleg, snør og snør oppå meter med
tele, i fire veker laver det ned, dag og natt, mars
kjem og går på same vis, første april har me nesten
ein meter, aldri har me sett så mykje snø her, så nær
sjøen, så blir det ikkje vår, så blir det ikkje såing, ikkje
før i slutten av mai, først langt uti juni kjem dyra ut av
vinterbåsane og i heimehagen, der går dei og svelt, og
fleire av dei beste må me slakte, kornlagera må me
tømme, tre dagar i veka må nils på markeskog
bjørnen har lagt seg over meg i full tyngd
føtene mine ligg her berre, og hendene
mine, alt visnar, blir tynt og skjørt
som det siste haustlauvet

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
Iz: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Avdio produkcija: Haus für Poesie, 2019

das jahr 1877

es war ein so trockner sommer
das heugras wuchs nicht, jetzt ist herbst
mit klirrendem frost und ohne schnee, die
leute stürzen auf glatteis, verletzen sich, und im
februar 1877 schneit es endlich, schneit und schneit
meterhoch auf frostgrund, vier lange wochen fällt der
schnee, tag und nacht, dann kommt märz, geht genauso
am ersten april haben wir fast einen meter, nie hatten wir
so viel schnee hier, so nah an der see, es wird nicht frühling
wir können nicht säen, nicht vor ende mai, erst weit im juni
kommt das vieh aus dem winterquartier auf die hofweide
da geht es hin und hungert, und einige der besten tiere
müssen wir schlachten, das kornlager leeren, an drei
tagen in der woche muss nils in den wald, der bär
hat sich mit seiner schwere auf mich geworfen
meine füße liegen da und meine hände, alles
welkt, wird dünn und spröd wie
das letzte herbstlaub

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019