Øyvind Rimbereid

norveščina

Klaus Anders

nemščina

ZILLA SPINOSA

Fire takker og torner.
Blomst eller tistel? Kors
eller veikryss? Zilla spinosa
busket sammen i ørkenen
gjennom førti eller førti millioner år,
fjernt fra alle kameralinser.

Utenfor ethvert veikart
for krig og fred
i den åpne labyrinten av sand.
Fiolett, med sitt gule øye blendet
av sporlysene fra nord.
Eller kommer de fra vest, eller øst?

Heller ikke vinden
synes å merke den, kapitulert
innerst i Golda Meir-ordene:
«Dere finnes ikke!»
Zilla spinosa, spirende i 1948, 1956, 1967,
stadig her og nå og nå.

I svart londontaxi og amfetaminrus skreik
Anthony Eden ned til Nasser:
«Vi gir ikke ifra oss et eneste sandkorn!»
og ordene foldet seg omkring Suez, Judea, Palestina.
Og i Sinai sirklet Israel
zilla spinosa svært stille inn.

Drømmer den om sin navnebror,
filosofen? I 1656 drevet ut
av synagogene med sitt nye gudsbegrep,
grenseløst i utstrekning,
pulserende også i det minste materielle.
En gud med ingenting utenfor.

Slipende på optisk glass                                                  
vernet Spinoza friheten til å forstå
hver utveksts fellesskap, å forstå
hver årsaks årsak,
utover og bakover, «å forstå»
som det innerste i ordet kjærlighet.

År etter år bøyd over linsene,
stirrende ut gjennom totalokularet,
der verden ble samlet
og forskjellene ble slipt og studert
mens linsestøvet krøp inn i lungene
som erkjennelsens uunngåelige, fysiske skygge.

Men om et total-okular igjen
hadde blitt funnet, nær en høy mur
eller aller helst i den greinete skyggen
til zilla spinosa? Skulle ikke da alle territorier,
ørken eller frodig åker,
kunne ses fra denne blomstens lave, gule øye?

Skulle ikke da hver grenselinje gro over
av blomster og torner,
av kors og veikryss? Og statsminister
Anthony Eden vakle ut i en rundkjøring
for å rope gjennom eksos og støv:
«Se, dette er menneskets første hage!»

Zilla spinosa,
førti eller førti tusen mil fra siste FN-resolusjon.
Det er for de brennende restene
av en patriotmissil på avveier den taler,
med et håp øverst i sin egen røyk
og med sprakende stemme fra busken: «Jeg er.»

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
Iz: Herbarium
Olso: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Avdio produkcija: Literaturwerkstatt Berlin 2009

ZILLA SPINOSA

Vier Zacken und Dornen.
Blume oder Distel? Kreuz
oder Wegkreuz? Zilla spinosa
zusammengebuscht in der Wüste
durch vierzig oder vierzig Millionen Jahr,
fern von allen Kameralinsen.

Außerhalb jeder Landkarte
für Krieg und Frieden
in dem offenen Labyrinth aus Sand.
Violett, das gelbe Auge geblendet
von Leuchtspuren aus Nord.
Oder kommen sie von West, oder Ost?

Nicht einmal der Wind
scheint sie zu spüren, kapituliert
im Innersten der Golda Meir-Worte:
“Euch gibt es nicht!“
Zilla spinosa, sprießend 1948, 1956, 1967,
ständig hier und jetzt und jetzt.

Im schwarzen Londoner Taxi und Amphetaminrausch schrie
Anthony Eden hinunter zu Nasser:
“Wir treten nicht ein einziges Sandkorn ab!“
und die Worte falteten sich um Suez, Judäa, Palästina.
Und in Sinai kreiste Israel
Zilla spinosa sehr still ein.

Träumt sie von ihrem Namens-
bruder, dem Philosophen? 1656 vertrieben
aus den Synagogen mit seinem neuen Gottesbegriff,
grenzenlos in der Ausdehnung,
pulsierend auch im mindesten Materiellen.
Ein Gott mit nichts außerhalb.

Optische Gläser schleifend
schützte Spinoza die Freiheit zu verstehen
alles Wachsens Gemeinsamkeit, zu verstehen
aller Ursache Ursach,
darüberhinaus und zurück, „zu verstehen“
wie das Innerste in dem Wort Liebe.

Jahr um Jahr gebeugt über die Linsen,
hinausstarrend durch das Total-
Okular, worin die Welt gesammelt wird
und die Unterschiede geschliffen und studiert,
während der Linsenstaub in die Lungen kriecht
wie des Erkennens unausweichlicher physischer Schatten.

Doch wenn ein Total-Okular wieder
würde gefunden, nah einer hohen Mauer
oder am ehesten in dem verzweigten Schatten
von Zilla spinosa? Würden da nicht alle Territorien,
Wüste oder fruchtbarer Acker,
gesehen werden von dem geringen, gelben Auge dieser Blume?

Würde da nicht jede Grenzlinie überwachsen
von Blumen und Dornen,
von Kreuzen und Wegkreuzen? Und Staatsminister
Anthony Eden hinzuckeln auf einer Rundfahrt,
um durch Abgas und Staub zu rufen:
“Seht, dies ist der Menschen erster Garten!“

Zilla spinosa,
vierzig oder vierzig tausend Meilen von der letzten UN-Resolution.
Für die brennenden Reste
einer Patriot-Missil auf Abwegen spricht sie
mit einer Hoffnung zuoberst in ihrem eigenen Rauch
und mit prasselnder Stimme aus dem Busch: „Ich bin.“

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders