Øyvind Rimbereid
Regnet i januar
Regnet i januar
Med en idiotisk sykkel finnes jeg
i et veikryss uten navn
idet du ringer
om en feil. Feilen
i regnet
der snø skulle ha falt
og lyskjeglene fra en neste bil
skulle ha strålt forbi rundkjøringens mørkeste gress
mot et hjem innerst i kvelden.
Men alt bøyes inn
i dette regnet som regner så feil
mot brillene mine
og mot hospitalfjellets
øverste skrent
jeg ikke kan se.
Finnes der et regn kun
for ingen?
Så sakte den gule bussen glir
forbi betongblandeverket
og skiltportalens tre
avkjørsler! Liksom jeg, til slutt
på disse vrengte veiene,
der du fortsatt sier til meg
at Bente ikke skal komme ned igjen.
Men at bare regnet skal komme,
regnet som i kveld regner så feil
over hver en lyktestolpe
og over dette nei’et
jeg nå knytter og knytter
og som nok selv
ikke ska komme ned igjen.
Nå skilles bildet fra bildet
og fra et foto i lommeboken din
flakse framtiden ut av framtiden
distré,
som om verden bare
var et sted underveis,
et gjenglemt sjal.
For dette har det virkelige
for lengst gitt løfte om:
At alt skal vendes ut igjen,
at alt skal snus
til gater med snø, støv
og sol med glinsende maling
i mai, allerede august et annet år
og et nytt ansikts trekk står i døra
med et så underlig lett nikk
og en trehjulsykkels sprukne
håndtak under hekken
er det jo ingen lenger som kan kjenne igjen,
om da ikke regnet kan,
som i kveld vel bare regner
slik som det igjen skal regne.
In memoriam Bente Gudmestad, 1968 - 2003