Øyvind Berg
Mennesket jeg
Mennesket jeg
Alltid skal en eller annen grobian hefte meg med at jeg fins for svakt
at jeg ikke awikler samfunnet
i dette korte opphold mellom bleieskift og liksvøp
at han - sjølsagt er det en hann - kan se
hvordan tidsskredet harver opp kroppen og gjør meg
vinglete
som en huggæærn hemorroide
i verdens rasshøl
og støtt er det sånn at jeg nå
når stanken er åpenbar
avskriver hans eksistens
som enda mindre rævfør enn min egen
og alltid må jeg lykkes
men han som er blakk driter i det
for nå synes jeg
jeg gikk for langt og river i øl
som den spandable tulling jeg er