John Irons
английский
Arvestykke CCXCIV, Usikret I
Mot Skytten, tjuefem tusen lysår herfra, raver den unge Pistolstjernen rundt i sin egen detonerte masse, hundre og femti ganger sterkere enn solen, fullt ladd, usikret og ute av skjeftet.
Ikke at jeg lar meg true, men jeg løfter likevel armene og stiller meg opp mot en vegg
gir frivillig fra meg mine personalia
rike: animalia
rekke: chordata
orden: primat
familie: hominidae
slekt: homo
art: sapiens
habitat: terrestrisk og
sent i evolusjonsrekken, med epiteler og ryggrad og sirkulasjonsorganer fullt utvokst og av en ætt som er dels ukjent, dels milanesisk, men jeg innrømmer også nedstammingen fra skallus, flimmerormer og ikter, at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste, innrømmer at selv mine mest uselviske handlinger kan telles på en hånd noe den bleike himmelen over meg misbilligende har vært vitne til og bakenfor fyrer Pistolstjernen løs i alle retninger mens jeg trykker meg inn mot en vegg
viser fram ansiktet mitt som om det skulle være et kosmisk merke, som om det skulle gi meg fritt leide.
Из: Psi
Oslo: Aschehoug, 2006
Аудиопроизводство: 2007, Skrivekunst-akademiet i Hordaland
Inheritance CCXCIV, Unsecured I
Towards Sagittarius, twenty-five thousand light years away, the young Pistol Star reels around its own detonated mass, a hundred and fifty times stronger than the sun, fully loaded, unsecured and out of the holster.
Not that I let myself be threatened, but lift my arms even so and place myself against a wall
volunteer my personal details
kingdom: animalia
series: chordata
order: primata
family: hominidae
lineage: homo
species: sapiens
habitat: terrestrial and
late in the series of evolution, with epithelia and spine and circulatory organs fully grown and of an extraction partially unknown, partially Milanese, although I also admit to descent from chiton, turbellaria and flukes, that I belong to a highly developed species, but that I am not yet able to love my neighbour, admit that even my most unselfish acts can be counted on one hand, something the pale sky above me has disapprovingly been a witness to and behind me the Pistol Star fires away in all directions while I press myself up against a wall, showing my face as if it was a cosmic mark, as if it would grant me free passage.