Torild Wardenær

норвежский

Anne-Marie Soulier

французский

Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap

Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap og
også bli besatt av alle de liv som til nå er gått med.
Besatt av at jeg selv har overlevd, av dagene som eter de elskende opp
av den uopphørlige avlyttingen av kroppens røde indre.
Jeg er blitt gal, men er beskyttet mot nordavinden og er omgitt av varsler.
Kneskålene er fylt av sølv og blodvann. En nattmester messer og en mamma
står bøyd over meg.
Om dagen er håret hennes dekket av et tranebærfarget skjerf.
Om natten henger det ned i ansiktet mitt mens hun våker over meg, og det er nå
mens jeg som novise ligger og prøver ut mitt fremtidige dødsleie, det er nå
i den korte stunden det varer før hun tenner en lampe og det glimter
i en innfattet stein hun bærer i øret, at varslene tar form.
Det er her i sonen mellom barndommen og guds rike at hun gir tegn til
nattmesteren og livgiveren, og rommet utvider seg på ny til et større rom
der jeg skal våkne opp og forelske meg igjen, forlove meg.

© Aschehoug
Из: Paradiseffekten
Oslo: Aschehoug, 2004
Аудиопроизводство: 2007, Skrivekunst-akademiet i Hordaland

Je peux n’importe quand être saisie d’une folie soudaine d’immortalité

Je peux n’importe quand être saisie d’une folie soudaine d’immortalité et
Meme possédée par toutes les vies frôlées jusqu’ici.
Possédée par l’idée d’avoir survécu, par les jours qui dévorent les amants
par l’écoute ininterrompue du rouge intérieur du corps.
Je suis devenue folle, mais je reste protégée du vent du nord et entourée
d’avertissements.
Mes rotules sont emplies d’argent et de sérum. Un veilleur de nuit dit la messe et
une maman se tient penchée sur moi.
Le jour ses cheveux sont couverts d’un foulard couleur d’airelle.
La nuit ils tombent sur mon visage tandis qu’elle veille sur moi, et c’est maintenant
tandis que novice allongée j’essaie mon futur lit de mort, c’est maintenant
pendant le court instant avant qu’elle n’allume la lampe qui fera luire
une pierre sertie qu’elle porte à l’oreille, que l’avertissement prend forme.
C’est là dans cette zone entre l’enfance et le royaume de Dieu qu’elle fait signe au
veilleur de nuit  au donneur de vie, et de nouveau la pièce s’élargit et devient une
vaste chamber
où je vais m’éveiller pour tomber amoureuse encore, me fiancer.

traduction de Anne-Marie Soulier