Torild Wardenær

норвежский

Anne-Marie Soulier

французский

Vev, mangel

Hva er dette, hudmangel, hornmangel, blodmangel?
Du går oppreist, stanger og stanger; er bleik og rispet og avsindig, for det er nedlagt
forbud mot en for hurtig passasje, et forbud mot å dø
og noen lover holder deg i tømme, de er de eneste realitetene og loven  om å leve til
du dør, loven om at du lever fordi det er en grunn til det, er hovedloven  og det er
den strengeste
og lovgiveren plager deg, oppholder deg, og du selv holder deg lydig, går hit og dit
stryker deg langs ukene, årene, går oppreist, faller når det er stupmørkt og påkrevd
og du lukker deg inn og ut, til for eksempel formødrene, til tiden da lysene brant,
da livet var forspillet til et uendelig og uoverskuelig løp, men akkurat langt nok
og kroppen var mindre da, vevet så hvitt og ikke helt viklet ut av mors vev, nå er hun
tilbake til stjernene, og hennes mor er også hos stjernene, og elskerne deres kan det
bare spekuleres om, om lidenskapen nå er blitt frittflytende og om det er til det
bedre?
for vevet viser seg bare å være til låns, modervevet er borte, oldemorvevet, kjæreste-
vevet er borte, ditt er det eneste som er igjen, utvokst, nesten visnende og det er
ikke snakk om å forstå, det er ikke snakk om å kreve noe, for eksempel varighet
eller å få førstevevet tilbake, eller å få løfter om evighet.

© Aschehoug
Из: Titanporten
Oslo: Aschehoug, 2001
Аудиопроизводство: 2007, Skrivekunst-akademiet i Hordaland

Tissu, manque

De quoi s’agit-il, manque de peau, manque de corne, manque de sang?
Tu vas bien droite, donnes des coups de corne, encore, encore, livide égratignée
délirante car il est strictement interdit de franchir trop vite le passage, interdit de
mourir)
et il est des lois qui te brident, elles sont les seules réalités et la loi de vivre jusqu’à
ce que tu meures, la loi qui t’oblige à vivre parce qu’il y a une raison à cela, est
la loi fondamentale et c’est la plus forte
et le législateur te tourmente, te retient, et tu t’entretiens toi-même dans l’obéissance, tu vas et
viens tu frôles au passage les semaines les années, tu vas bien droite, tu tombes sous les
contraintes ou lorsque l’obscurité est un gouffre et tu passes d’un état à l’autre pour retourner
par exemple aux aïeules, au temps où brûlaient les lumières, où la vie était le prélude à un bond
sans fin aux limites invisibles, mais juste assez grand et le corps plus petit, et le tissu si blanc et
pas encore dégagé du tissu de la mère, maintenant elle est retournée aux étoiles, et sa mère elle
aussi est parmi les étoiles, et de leurs amoureux on ne peut rien savoir, que se demander si leur
passion s’épanche  enfin librement et si cela vaut mieux ?
car le tissu finalement n’est qu’un prêt, disparus le tissu de la mère, le tissu de
l’aïeule, disparu le tissu du bien-aimé, il ne reste que le tien, devenu trop petit,
presque fané et il est vain de vouloir comprendre, il est vain d’exiger quoi que ce
soit, ni durée par exemple ni retour au tissu premier, ni promesses d’éternité.

traduction de Anne-Marie Soulier