Simen Hagerup
Horror Vacui
Men HERREN Gudh förskaffadhe een Kurbitz/ then wexte offuer Jona/ at hon skulle skyggia offuer hans hoffuudh/ och wedherquekia honom j hans wedhermödho/ Och Jona gladdes fast offuer then Kurbitzen/ Men HERREN förskaffadhe en matk in morghone tå morghörodhnen upgick/ han ååt Kurbitzen så at hon förtorkadhes/ Men tå solen upgången war/ förskaffadhe Gudh itt torrt östan wädher/ och solen stack Jona uppå hoffuuddet/ så att han wanmechtigh wardt/ Då unskadhe han sinne siäl dödhen/ och sadhe/ Jag wille heller wara dödh än leffuande.
Jon 4,6–8
dalamalerne,
disse folkekunstnerne som streifet rundt i Dalarna i Sverige
og dekorerte det de kom over av treverk med
(i særlig grad falurød)
rosemaling (kalt kurbits),
som om de i sin rastløse flakken
oppfattet verden,
alle hus og møbler og vegger og alt som kan males,
som et eneste tomrom
som til enhver pris måtte pyntes
med disse falurøde kurbitsblomstene
eller (forsåvidt) også med figurative scener
fra bibel, kongehistorie og hverdagsliv,
– dog ikke uten å gi hemningsløst etter
for trangen til å fylle alle mellomrom i bildet
med de der evinnelig falurøde kurbitsene –
men dermed fungerte de også
som en slags skalder, folkeopplysere og skrivere
for de langt på vei analfabete landbrukerne,
som selvfølgelig visste å dra mening ut av
kurbitsmalernes fantasifulle fremstillinger av mytiske tider
da profetene like gjerne
som kappe og sandaler
trakk i nikkers med pyntedusker fra knærne
og preket til byer hvor skorsteinsrøyken
sev trangt gjennom et eneste rotløst virvar
av kurbits,
som svevet over hustakene og mellom menneskene,
som derfor ser ut til å ha hatt et svare strev
med å danne seg noe overblikk
eller komme seg av flekken
i denne forvokste jungelen
av kurbits,
som i botanikken betegner gresskarfamilien cucurbita
og som ifølge den greske Septimusutgaven av Bibelen
var det treet
Herren lot vokse
som en behagelig parasoll
over profeten Jonas
der han satt på en ås
østenfor den store byen Ninive
og ventet
blodtørstig på at Herren
skulle stryke lystige syndige Ninive fra jorden,
slik han selv hadde opplevd rensende storm
da han ble slukt av en hval
og nok en gang skulle føle seg tatt ved nesen
(siden byens folk vendte seg angrende til Gud etter profetens prediken),
for Herren besluttet seg for å skåne Ninive
og la et kryp komme og stikke kurbitstreet
så det visnet,
og deretter lot Han
en forsmedelig varm østavind blåse inn over Jonas,
som for på nedrigst mulig vis å gi ham et tegn på at
Ninive skulle bestå
og byens myldrende liv
i hjertet av det assyriske riket
fortsette,
og assyrerne fortsatte
å være jødenes herrefolk
inntil stormakten ble veltet noen hundre år senere
og folket forvist og landet delt opp,
for å gå gjennom historien, snart fritt, snart besatt,
helt frem til våre dager,
da den gamle byen Ninive
heter Mosul
og fungerer som provinshovedstad i Niniwa i det moderne Irak
og landet der altså igjen er besatt
av kristendemokratiske hærstyrker denne gangen,
og landet der
(som vi kalte "sivilisasjonens vugge")
ligger forgiftet
med fantastiske, ustabile metaller i jordsmonnet,
spredd ut over fortidens rester og skår
og tavler,
blant annet fra den tiden
da et kurbitstre skal ha vokst opp og visnet
østenfor Ninive
i løpet av én natt,
for at at den assyriske stormakten
skulle fortsette å blomstre
i århundrer
og se en gullalder
da kong Sennacherib lot det bli risset i stein
at: "Ninives plan sto skrevet i uminnelige tider med den himmelske skrift,"
og spåmenn lette etter tegn på himmelen
og gransket planetenes baner
og gravde i jorda etter tegn
og gransket misdannelsene
hos visse dødfødte
og protokollførte disse misdannelsene
i det teratomantiske storverket Šumma Izbu,
som i sin fortolkning og utlegning
er helt blottet for vår
uro og vår vantro
følelse av tap
i møtet med de mest bisarre, fatale fosterskader,
for de poetiske spådomstabellene i Šumma Izbu
røper snarere
en enorm tiltro
til gudenes plan og
den kosmiske orden,
mens for eksempel
de svenske kurbitsmalerne,
som lånte kurbitsen
fra det yndete motivet
"Jonas under kurbitstreet",
egentlig bare malte på,
tilsynelatende uten tanke på forsynet
og uten å spørre seg hvor den kom fra,
denne driften til å presse inn
kurbits overalt
og dermed liksom stoppe historien i det øyeblikket
eller snarere strekke historien ut fra det øyeblikket
eller krympe historien inn i det øyeblikket
Jonas sitter under kurbitstreet,
som blomstrer,
og la det øyeblikket
og øyeblikkets forventning om undergang
briste og bli kurbits
som fortrenger all avstand
og kaster sin glorete skygge på alle anstrengelser,
og lar alt bli synlig
i det øyeblikket
som sin egen ruin
øyeblikket
en bruskfisk spreller,
en støvel søkker,
en takstein rauser
i skyggen av kurbits,
som vi egentlig like gjerne kan assosiere
til det lille, ektoparasittiske edderkoppdyret
Ixodes ricinus
(fordi det fikk navn fra ricinusplanten
(som leddyret likner på frøet til))
kalt skaubjønn, sugar, flått,
og som ikke kan slås med hånden
der den trasker dorskt, men umerkelig omkring
eller oppdages
etter å ha sittet urokkelig
i timer eller dager,
ekstatisk
over dette sitt eneste måltid,
med hodet boret gjennom huden
på et stakkars fleskelass,
men som
må bekjempes med ild
eller kneppes med neglen
hvis du vil være sikker
på at sugaren
ikke skal fortsette sin reise,
og fra flåtten videre kanskje
[assosiere] til
kurbitsblomstenes eget vesen av å tære på bildet de sitter på,
siden kurbitsen allerede i dalakunstens spede begynnelse
straks mistet all mening
og ryddet seg plass
som rent ornament
og snart begynte
å ribbe bildenes mennesker og dyr og hus
for all mening
og begynte å redusere dem til
fyllekalk mellom ornamentene,
obligatoriske omriss
for tomrom
som kurbits kunne kvele
og noen ganger fortrenge helt fra den malte flaten
(et kistelokk, en bjelke, et stolben),
som pyntens svar på l'art pour l'art,
at også "more is less" og at
ornamentets forbrytelse
snarere enn noe klassespørsmål
ser ut til å stikke dypere,
for like gjerne
som borgerskapets nips og kitsch
gir pyntetrangen seg utslag i
almuens opprør
mot statens forvaltning av det nyttig-hygieniske byrommet
eller [opprør mot]
glorete formaninger om konsum
eller [pyntetrangen gir seg utslag i]
hånden-som-drodlers ustanselige sporing
av stemmen-som-babler og pølseveven som går
og går og vever i alt
og gjør alt svart hvitt
og alt hvitt svart
og fyller det opp
og rydder seg plass
i en avstand
føtter
aldri
fatter,
og jeg
venter
i skyggen av kurbits
på toppen av åsen,
og gresset er saftig
og utsikten god
og skyggen er sval
å sitte og vente i
med makk i jorda
og ild bak skyene
og ild bak støvet
rydd tomrommet vekk,
svale skygge,
rydd skyggen og stillheten og pratet
vekk
og avstanden,
som måles i anstrengelser og i gaver,
og Ninives drivhus av dødfødte barn
og døtrene slår rosenduft på kinnene
og går med juglete tiaraer
som det øyeblikkets prinsesser,
og fedrene stamper
og pratet om menneskeslekten går
og går og menneskeslakten går og går og
forties med pratet
om menneskeslakten,
den himmelske skrift
kosmiske orden
rotløst virvar
skar over røttene
Ninives drivhus
bryt stillheten
skygge med ild,
ulykksalig,
rydd vekk
støvel,
Jonas,
takstein,
bruskfisk,
i skyggen av kurbits.