Jo Eggen
RUBINSTEIN
RUBINSTEIN
Unnskyld, men når Rubinstein
spiller Chopins Nocturner
blir det ikke natt, men de to stemmene dine, av mange.
Hvem trer skurrende fram
av akkordgangen i bassen:
som om den er en tone som tenker,
en cellowolf, om den hadde hatt noe å tenke med,
uskrelt som du foreslo,
hadde ikke noe å gjøre i den passende Chopin
noen hadde satt seg godt til rette for å avnyte
og han blir redd for at hans radikaliserte fortid
skal kaste seg over telefonen, sjefen, kona, aksjene
få alt til å rakne.
Det svarer ikke på dette.
De smale sprekkene mellom tangentene
der faller det nedi for godt.
Når jeg hører begynnelsen om igjen
veit jeg ikke hva jeg skal si.
Det veit du godt.
Langsomt lytter det seg fram, dette gode.
Når såpeboblene hennes brister mot klokka mi, ler hun.