Klaus Anders

allemand

SKOGSTJERNE

Hvor som helst i skogen, men gjerne fritt
omkring kratt, langs rike myrkanter
eller i løse mosen. Når skogstjernen står under
lauvtrær, er det som om den og rasler
og kronen henter skinn fra ospebladets sølv.

Det var en blokk kalt nummer 11.
Det var et fengsel innerst i fengselet.
Det var et vindu der inne uten lyd.
Det var en ting som var å vente.
Det var en sultestraff som skulle få hoftebeinet til å skinne.

Skogstjernen sprer seg som stille skudd
under torv, med knopper og sår der en ny
stilk skal vokse. Hver stjerne åpnet for seg.
Ingen nabo. Men om natta trer kronens
tråder fram med blodårer i litt for hvit hud.

Det var en blokk kalt nummer 11.
Det var en straff innerst i straffen.
Det var sakte og som et kyss gitt av ingen.
Det var som en brudgom for Antigone stengt inne i hulen.
Det var bak et elektrisk gjerde som skulle forvandles til en vidåpen port.

Skogstjernens navn redder ingen,
og kronen har vel så ofte syv fliker som seks.
Så kall den like gjerne «historiens sprukne bandasje»,
småvokst og smakfull som et hvitt hår i munnen.
Skogstjernen gnistrer i skogen mot rustenrød bunn.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
Extrait de: Herbarium
Olso: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Production audio: Literaturwerkstatt Berlin 2009

SIEBENSTERN

Überall im Wald, doch gerne frei
im Gebüsch, an üppigen Moorländern
oder im lockeren Moos. Wenn der Siebenstern unter
Laubbäumen steht, ist es als ob auch er raschelt
und die Krone Schein erhascht von Espenblatts Silber.

Es war ein Block, genannt Nr. 11.
Es war Gefängnis innerst im Gefängnis.
Es war ein Fenster darin ohne Laut.
Es war ein Ding, das war zu warten.
Es war Hungerstrafe, die sollt das Hüftbein scheinen machen.

Der Siebenstern sprießt in stillen Sprossen
unter Torf, mit Knospen und Geschwür, wo ein neuer
Stiel soll wachsen. Jeder Stern geht für sich auf.
Kein Nachbar. Doch nachts treten der Krone
Fäden vor mit Blutadern in leicht zu weißer Haut.

Es war ein Block, genannt Nr. 11.
Es war ein Strafen innerst in der Strafe.
Es war sachte und wie ein Kuß von keinem.
Es war wie ein Bräutigam für Antigone, gesperrt in die Höhle.
Es war hinter Elektrozaun, der sich verwandeln sollt in ein weitoffnes Tor.

Siebensterns Name rettet keinen,
und die Krone hat wohl so oft sieben Blätter wie sechs.
So nenn ihn gleich gern „der Geschichte spröde Bandage",
kleinwüchsig, geschmackvoll wie ein weißes Haar im Munde.
Siebenstern funkelt im Wald über rostrotem Grund.

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders