Tõnu Õnnepalu

A very windy day, delicate young leaves soaring in the air.
Then rain. Then evening. Then wine,
then I wonder: what else could there be?
Even love, that grossly overrated real estate.
When you go to look, only a railroad car
that stops for a moment, and the sun does shine
upon the platform, the roses, those waiting;
it’s just that you have nothing to do with it.

The wind stirs up more clouds from the sea;
they are dramatic in sunset,
the light as if made of a metal.

Ein svært vindfull dag, unge skjøre lauv flyg i lufta.
Så regn. Så kveld. Så vin,
og så tenkjer eg: kva anna kunne vel ikkje vore?
Sjølv kjærleiken, dette sterkt overprisa stykke fast eigedom.
Når du går for å sjå, berre ei jernbanevogn,
som stansar så snarast, og sola skin verkeleg
på perrongen, på rosene, på dei som ventar
men det har ikkje noko med deg å gjere.

Vinden jagar framleis skyer inn frå sjøen,
dramatiske mot ein solnedgang,
lys som frå eit slags metall.