Øyvind Rimbereid
Kamuflasje
Kamuflasje
På sin nystjålne Kawasaki
svever også vår høye LSD-nabo
inn i våren
som nå stiger
gjennom nypebuskens kamuflasje
vi i dette øyeblikket tenker
vi selv skal forsvinne inn i,
som sett med en katts øyner.
En glemsel total,
der krigens i-fillersprengt soldat og et uoppgjort minne
kan løftes vekk av et kronblads
plutselige flash!
På verandaens
åpne seng drøfter vi vepsens sjel
som slåss i vinden
for sin blinde, ukjente dronning
og derfor aldri kan fly seg vill.
Å, livet i den perfekte stat!
Jeg ser inn
i det svarte håret ditt. Der gror
en stripe sølv. Vokser den
mot sitt enestående
lengst der ute? Eller venter den bare
på sine tusen søstrer?
Gullregngult, rododendron-
støv, ”Wild horses”
og signalet frå en mobil
som slår en bue inn fra en tredje
eller fjerde verden (Ole?).
Men her svarer ingen.
Her finnes allerede alt.
I Parmenides-
timen vokser håret
inn i vepsen, vinden
inn i staten og stille, urørlig
gjemmer vi oss i tankens vakuum.
Et bilde
som likner et bilde
på et liv. Et bilde, selv
med denne røyken fra kjøttet på grillen
som nå glir forbi
og forsvinner som et kyss
mot himmelens
grenseløse tyveri.