Arne Østring 
Translator

on Lyrikline: 4 poems translated

from: english to: norwegian

Original

Translation

Astrolaire

english | Zoë Skoulding

I walked in the garden
under planets and streetlights
          between streetlight and
 
          flower strung
                                   between elements
between the streets converging

a rose does not know
          it is a rose

the city
does not know it is a rose

the city opened

I unfolded myself
through lines of symmetry
 
                                  the  hidden
asterion star flower
punctured the dark
                                  life of

its root skeins stretched over sky
as satellites bloomed around
                                  the world

© Zoë Skoulding
from: Remains of a Future City
Wales, UK: Seren Books, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

Astrolaire

norwegian

Jeg rusla i hagen

under planeter og gatelys

      mellom gatelys og

 

      blomst spent ut

                 mellom elementer

mellom gatene som møtes

 

en rose vet ikke

      den er en rose

      

byen

vet ikke den er en rose

 

        byen åpna seg

 

jeg folda ut meg selv

gjennom linjer av symmetri

 

                 den skjulte

asterionstjerneblomsten

punkterte mørket

                 livet til

 

rottrådene strakk seg over himmel

        idet satelitter blomstra verden

                 rundt

oversettelse: Arne Østring

You Will Live in Your Own Cathedral

english | Zoë Skoulding

The cathedral of sand is a storm
trickling through fingers, loose between roots,
or a single grit in the eye.

The cathedral of trees is built of mottled wings
and daubs of light on trunks or the carved
names of lovers surviving love.

The cathedral of letters trembles at the edges
of paper curling and yellowing
under the force of gravity or promises.

The cathedral of words is buttressed
against the pressure of lips falling open
on air caught in a windpipe.

The cathedral of winds whispers
through airwaves, cables or repeated loops
in the pitch glissando of speech.
 
The cathedral of books is on fire, its tongues
rushing into wind as charred pages
sweep up to settle in the dark, like snow.

The cathedral of glass is misted over
by the scratch of voices wearing it to sand.

© Zoë Skoulding
from: Remains of a Future City
Wales, UK: Seren Books, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

Du skal leve i din egen katedral

norwegian

Katedralen av sand er en storm

som sildrer over fingre, løs mellom røtter,

eller et enkelt korn i øyet.

 

Katedralen av trær bygges av spettete vinger

og lysflekker på stammer eller utskårne

navn på elskere som overlever kjærligheten.

 

Katedralen av brev skjelver i kantene

av papir som krølles og gulner

under gravitasjonens eller løfters kraft.

 

Katedralen av ord støtter seg

mot presset av lepper som faller åpne

på luft fanga i ei strupe.

 

Katedralen av vinder hvisker

gjennom luftbølger, ledninger, gjentatte looper

i talens toneglissando.

 

Katedralen av bøker brenner, dens tunger

styrter inn i vind mens forkulla sider

feies til hvile i mørket, som snø.

 

Katedralen av glass sløres

av stemmers krassing som sliter den til sand.

oversettelse: Arne Østring

The Old Walls

english | Zoë Skoulding

The wall is who we are and they are not and
            farther in the boundaries collapse in a rush of
            security as cells multiply and break through stone
translucent grit cracks the skin open to the elements
            we go down through layers and this is history
            a low door at the foot of the walls opens into starry
arches articulate as loin bones the slender joints
            lithe as a voice disappearing from behind the
            words behind the walls where water moves  
against deep tones of trees that cloud the air
            behind the smell of wet earth the voice leaves
            the shape of itself and the footprints of walkers
trace the shell of the city its dead words
            we crawled out of our words tender like snails
            and the new city grows from the loins of the old
as lichen spreads in acid maps invading and
            retreating the city runs along fingers runs along
            roads and wires and into fields and the sightlines
run back to the city in wires and the walls
            keep nothing out and the nothing beyond as a cloud
            of eyes moves through the streets and falls like rain

© Zoë Skoulding
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

De gamle murene

norwegian

 

Muren er den vi er og de ikke er og

        lenger inn kollapser grensene i et brus av

        sikkerhet idet celler deles og trenger gjennom stein

blank grus river huden åpen for elementene

        vi går ned gjennom lag og dette er historie

        ei lav dør ved foten av murene åpnes inn mot funklende

bueganger distinkte som hoftebein de spinkle leddene

        forsvinner lett som ei stemme fra bak

        ordene bak murene hvor vann flyter

mot dype toner av trær som fordunkler lufta

        bak lukta av våt jord forlater stemmen

        sin egen form og gåendes fotavtrykk

sporer byens skall dens døde ord vi krøp

        ut av ordene bløtt som snegler

        og den nye byen gror fra den gamles lender

sånn lav sprer seg i syrlige kart og invaderer og

        trekker seg tilbake byen renner langs fingre renner

        langs veier og ledninger og ut i enger og synslinjene

renner tilbake til byen i ledninger og murene

        holder ingenting ute og intetheten bortenfor går

        som ei sky av øyne gjennom gatene og faller lik regn

oversettelse: Arne Østring

The Building Constructed from its Own Fall

english | Zoë Skoulding

Our feet drag with the effort of
holding it all up. Or is this

weight the way it holds us
down? It begins with an echo,

then a footprint in rubble,
dust gathered into clouds

that churn into a storm
before the ground unsettles,

loose bricks flying up
in the repulsion of forces –

upper storeys rocket
from billows of cement

bound in the blast as walls
heave themselves together,

steel unbuckles, cracks
in the concrete disappear.

Hard to say whether this is
destruction or creation

as the building rises to a tremor,
the shape of itself shifting

into true, the core straight
above its foundation –

a split second of balance
before the fuse lit in a place
that used to be the future.

© Zoë Skoulding
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

Bygningen reist av sitt eget fall

norwegian

Føttene sleper og sliter for

å holde alt oppe. Eller er det

 

med denne tyngden det holder oss

nede? Det begynner med et ekko,

 

så et fotspor i knust stein,

støv samla til skyer

 

som kvernes til en storm

før grunnen reiser seg

 

og murstein flyr opp

i krefters repulsjon ­­­–

 

toppetasjer skyter

fra bølger av sement

 

bundet i sprengning mens

vegger hiver seg sammen,

 

stål rettes ut, sprekker

i betongen forsvinner.

 

Hvem kan si om dette er

ødeleggelse eller skapelse

 

idet bygningen stiger og skjelver,

mens dens egen form skifter

 

til sann, kjernen rett

over fundamentet –

 

et øyeblikks balanse

før lunta tennes et sted

som pleide å være fremtiden.

oversettelse: Arne Østring