Arne Østring
Translator
on Lyrikline: 4 poems translated
from: english to: norwegian
Original
Translation
Astrolaire
english | Zoë Skoulding
I walked in the garden
under planets and streetlights
between streetlight and
flower strung
between elements
between the streets converging
a rose does not know
it is a rose
the city
does not know it is a rose
the city opened
I unfolded myself
through lines of symmetry
the hidden
asterion star flower
punctured the dark
life of
its root skeins stretched over sky
as satellites bloomed around
the world
from: Remains of a Future City
Wales, UK: Seren Books, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009
Astrolaire
norwegian
Jeg rusla i hagen
under planeter og gatelys
mellom gatelys og
blomst spent ut
mellom elementer
mellom gatene som møtes
en rose vet ikke
den er en rose
byen
vet ikke den er en rose
byen åpna seg
jeg folda ut meg selv
gjennom linjer av symmetri
den skjulte
asterionstjerneblomsten
punkterte mørket
livet til
rottrådene strakk seg over himmel
idet satelitter blomstra verden
rundt
You Will Live in Your Own Cathedral
english | Zoë Skoulding
The cathedral of sand is a storm
trickling through fingers, loose between roots,
or a single grit in the eye.
The cathedral of trees is built of mottled wings
and daubs of light on trunks or the carved
names of lovers surviving love.
The cathedral of letters trembles at the edges
of paper curling and yellowing
under the force of gravity or promises.
The cathedral of words is buttressed
against the pressure of lips falling open
on air caught in a windpipe.
The cathedral of winds whispers
through airwaves, cables or repeated loops
in the pitch glissando of speech.
The cathedral of books is on fire, its tongues
rushing into wind as charred pages
sweep up to settle in the dark, like snow.
The cathedral of glass is misted over
by the scratch of voices wearing it to sand.
from: Remains of a Future City
Wales, UK: Seren Books, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009
Du skal leve i din egen katedral
norwegian
Katedralen av sand er en storm
som sildrer over fingre, løs mellom røtter,
eller et enkelt korn i øyet.
Katedralen av trær bygges av spettete vinger
og lysflekker på stammer eller utskårne
navn på elskere som overlever kjærligheten.
Katedralen av brev skjelver i kantene
av papir som krølles og gulner
under gravitasjonens eller løfters kraft.
Katedralen av ord støtter seg
mot presset av lepper som faller åpne
på luft fanga i ei strupe.
Katedralen av vinder hvisker
gjennom luftbølger, ledninger, gjentatte looper
i talens toneglissando.
Katedralen av bøker brenner, dens tunger
styrter inn i vind mens forkulla sider
feies til hvile i mørket, som snø.
Katedralen av glass sløres
av stemmers krassing som sliter den til sand.
The Old Walls
english | Zoë Skoulding
The wall is who we are and they are not and
farther in the boundaries collapse in a rush of
security as cells multiply and break through stone
translucent grit cracks the skin open to the elements
we go down through layers and this is history
a low door at the foot of the walls opens into starry
arches articulate as loin bones the slender joints
lithe as a voice disappearing from behind the
words behind the walls where water moves
against deep tones of trees that cloud the air
behind the smell of wet earth the voice leaves
the shape of itself and the footprints of walkers
trace the shell of the city its dead words
we crawled out of our words tender like snails
and the new city grows from the loins of the old
as lichen spreads in acid maps invading and
retreating the city runs along fingers runs along
roads and wires and into fields and the sightlines
run back to the city in wires and the walls
keep nothing out and the nothing beyond as a cloud
of eyes moves through the streets and falls like rain
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009
De gamle murene
norwegian
Muren er den vi er og de ikke er og
lenger inn kollapser grensene i et brus av
sikkerhet idet celler deles og trenger gjennom stein
blank grus river huden åpen for elementene
vi går ned gjennom lag og dette er historie
ei lav dør ved foten av murene åpnes inn mot funklende
bueganger distinkte som hoftebein de spinkle leddene
forsvinner lett som ei stemme fra bak
ordene bak murene hvor vann flyter
mot dype toner av trær som fordunkler lufta
bak lukta av våt jord forlater stemmen
sin egen form og gåendes fotavtrykk
sporer byens skall dens døde ord vi krøp
ut av ordene bløtt som snegler
og den nye byen gror fra den gamles lender
sånn lav sprer seg i syrlige kart og invaderer og
trekker seg tilbake byen renner langs fingre renner
langs veier og ledninger og ut i enger og synslinjene
renner tilbake til byen i ledninger og murene
holder ingenting ute og intetheten bortenfor går
som ei sky av øyne gjennom gatene og faller lik regn
The Building Constructed from its Own Fall
english | Zoë Skoulding
Our feet drag with the effort of
holding it all up. Or is this
weight the way it holds us
down? It begins with an echo,
then a footprint in rubble,
dust gathered into clouds
that churn into a storm
before the ground unsettles,
loose bricks flying up
in the repulsion of forces –
upper storeys rocket
from billows of cement
bound in the blast as walls
heave themselves together,
steel unbuckles, cracks
in the concrete disappear.
Hard to say whether this is
destruction or creation
as the building rises to a tremor,
the shape of itself shifting
into true, the core straight
above its foundation –
a split second of balance
before the fuse lit in a place
that used to be the future.
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009
Bygningen reist av sitt eget fall
norwegian
Føttene sleper og sliter for
å holde alt oppe. Eller er det
med denne tyngden det holder oss
nede? Det begynner med et ekko,
så et fotspor i knust stein,
støv samla til skyer
som kvernes til en storm
før grunnen reiser seg
og murstein flyr opp
i krefters repulsjon –
toppetasjer skyter
fra bølger av sement
bundet i sprengning mens
vegger hiver seg sammen,
stål rettes ut, sprekker
i betongen forsvinner.
Hvem kan si om dette er
ødeleggelse eller skapelse
idet bygningen stiger og skjelver,
mens dens egen form skifter
til sann, kjernen rett
over fundamentet –
et øyeblikks balanse
før lunta tennes et sted
som pleide å være fremtiden.