Jeg lever allernådigst og storslått, og ved årsskiftet er det gavetid,

presanger til Pater O, til Peter Pan, til mamma, til de snille grandonklene

og alle mine venner, vi skal leve evig.

Jeg gir dem evighetsgavene: et villdyrskinn, sterke grønne lianer.

Jeg har temmet litt tid for dem, jeg tenner lys, binder lianene, jeg leser tekstene,

dveler ved første avsnitt, tredje linje, jager bort helveteshundene,

alt som kan plage dem, strør om meg med trylleord og fromme bønner.

Jeg går en sikksakkrute gjennom byen, samler mot, ser på dem med

noe som må ligne gudenes blikk, ømt, tordnende ømt.

Men døden sitter med makten, tilbyr antigaven,

den uakseptable, den som skaper gjeld.