"Sovende kvinne" av Johannes Vermeer

Hun støtter albuen på bordet, slumrer –
de tømte flasken, og han måtte ut
en liten tur – nå kommer han i drømmen,
tar glasset som han veltet, glatter litt
på duken, smiler, gjenoppretter roen.
I skålen ligger plommene hun bød ham,
så røde og perfekte; stolen hans
er tom, og lyset faller på en kvinne
som døser for seg selv.

                                      Vi fant ham først
med røntgen etter mange hundre år;
en skygge av en mann i døråpningen.
Der sto han hele tiden, overmalt
for å beskytte drømmen, øyeblikket –
hun er forlatt og vet det ennå ikke.

© Bokvennen Forlag
From: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

SCHLAFENDE FRAU VON JOHANNES VERMEER

Sie stützt den Ellbogen am Tisch auf, schlummert –
die leeren Flaschen, und er musste raus,
ein kurzer Gang – nun kommt er im Traum,
nimmt das gekippte Glas, glättet
das Tischtuch, lächelt, stellt die Ruhe wieder her.
In der Schale liegen die Pflaumen, die sie ihm anbot,
so rot und so perfekt; sein Stuhl
ist leer, und das Licht fällt auf eine Frau,
die vor sich hindöst.

                                Ihn fanden wir erst
durch Röntgen nach Hunderten von Jahren;
den Schatten eines Mannes in der offenen Tür.
Er stand dort all die Zeit, übermalt,
um den Traum zu schützen, den Augenblick –
sie ist verlassen und weiß es noch nicht.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018