stilla er ei sky

barnet er i alt

og far min

med bjørnekreftene
har han reist seg

slik kornet
reiser seg etter vinden
sivet reiser seg etter bølgja
og blomen etter regnet

no går han atter fremst
lagar hol i bakken
med spettet

så kjem eg
skal setje staurane nedi
så det blir hes, så det blir fôr
så alt blir slik det skal vere

hadde eg berre klart
å halde staurane

kva er det med deg
seier far

ikkje noko, seier eg

noko er det, seier far
det ser eg jo

lenge teier eg
alt skjelv og renn vekk

det er eit dyr i meg, seier eg

det et på hendene mine
glefser og bit

ilt gjer det, og veik vert eg
veikare enn morpoteta
om hausten

og no er det far som teier

stilla blir ei sky der på åkeren

då har du vel ilt andre stader også
seier han til sist

styggedommen går vel i blodet
slik styggedom gjerne gjer

bjørnen går i deg
slik han gjekk i meg

leagikt, seier me her

revmatisme
seier dokterane

same elendet er det

før i tida hadde dei
sett igler på deg, eller
opna ei åre, tappa blod

han karl bror var så flink
med sjuke dyr

det visste folk

så var han her
då sende dei bod
på han, til alle tider
og frå alle grender

for ingen kunne
roe redde dyr som han
ingen kunne stoppe blod
som han, aldri vart det
verk i sår han stelte

også folk
hjelpte han

sjuke og skadde

berre meg kunne han
ikkje hjelpe

for mot dette finst inga hjelp

men hugs at det gjer berre så ilt
som du vil det skal gjere

så ta no saga, stauren og sigden

og gjer det du skal

hugs at alt kan du gjere
og alt kan du vere

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
From: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

die stille ist eine wolke

das kind ist in allem

und mein vater

mit den bärenkräften
ist er aufgestanden

wie das korn
aufsteht nach dem wind
die binse aufsteht nach der welle
und die blume nach dem regen

nun geht er wieder voran
schlägt löcher in den hang
mit der brechstange

dann komme ich
und setze die pfähle ein
das werden reuter, das gibt futter
das wird so, wie es sein soll

hätte ich nur
die pfähle halten können

was ist los mit dir
sagt vater

nichts, sage ich

da ist was, sagt vater
das sehe ich doch

lange schweige ich
alles bebt und verläuft

da ist ein tier in mir, sage ich

es ist in meinen händen
schnappt und beißt

weh tut es, und weich werd ich
weicher als die mutterkartoffel
im herbst

jetzt schweigt vater

die stille wird zur wolke dort auf dem acker

dann tut es woanders wohl auch weh
sagt er schließlich

das übel geht wohl ins blut
wie es die übel gern tun

der bär fährt in dich
wie er in mich fuhr

gliederreißen sagen wir hier

rheumatismus
sagen die dokters

ein elend ist das

früher hätten sie dir
blutegel aufgesetzt oder
dich zur ader gelassen

onkel karl konnte gut
kranke tiere behandeln

das wussten die leute

wenn er hier war
schickten sie nach ihm
zu jeder zeit
und aus jeder ecke

denn keiner konnte
wie er ängstliche tiere beruhigen
keiner konnte wie er
blut stillen, nie schmerzte
eine wunde, die er verband

auch den leuten
half er

kranken und verletzten

nur mir konnte er
nicht helfen

denn dagegen gibt es kein mittel

doch bedenk, es wird nur so schlimm
wie du es haben willst

nimm also die säge, den pfahl und die sichel

und tu was zu tun ist

bedenk, alles kannst du tun
und alles sein

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019