Klaus Anders
german
stilla er ei sky
barnet er i alt
og far min
med bjørnekreftene
har han reist seg
slik kornet
reiser seg etter vinden
sivet reiser seg etter bølgja
og blomen etter regnet
no går han atter fremst
lagar hol i bakken
med spettet
så kjem eg
skal setje staurane nedi
så det blir hes, så det blir fôr
så alt blir slik det skal vere
hadde eg berre klart
å halde staurane
kva er det med deg
seier far
ikkje noko, seier eg
noko er det, seier far
det ser eg jo
lenge teier eg
alt skjelv og renn vekk
det er eit dyr i meg, seier eg
det et på hendene mine
glefser og bit
ilt gjer det, og veik vert eg
veikare enn morpoteta
om hausten
og no er det far som teier
stilla blir ei sky der på åkeren
då har du vel ilt andre stader også
seier han til sist
styggedommen går vel i blodet
slik styggedom gjerne gjer
bjørnen går i deg
slik han gjekk i meg
leagikt, seier me her
revmatisme
seier dokterane
same elendet er det
før i tida hadde dei
sett igler på deg, eller
opna ei åre, tappa blod
han karl bror var så flink
med sjuke dyr
det visste folk
så var han her
då sende dei bod
på han, til alle tider
og frå alle grender
for ingen kunne
roe redde dyr som han
ingen kunne stoppe blod
som han, aldri vart det
verk i sår han stelte
også folk
hjelpte han
sjuke og skadde
berre meg kunne han
ikkje hjelpe
for mot dette finst inga hjelp
men hugs at det gjer berre så ilt
som du vil det skal gjere
så ta no saga, stauren og sigden
og gjer det du skal
hugs at alt kan du gjere
og alt kan du vere
From: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019
die stille ist eine wolke
das kind ist in allem
und mein vater
mit den bärenkräften
ist er aufgestanden
wie das korn
aufsteht nach dem wind
die binse aufsteht nach der welle
und die blume nach dem regen
nun geht er wieder voran
schlägt löcher in den hang
mit der brechstange
dann komme ich
und setze die pfähle ein
das werden reuter, das gibt futter
das wird so, wie es sein soll
hätte ich nur
die pfähle halten können
was ist los mit dir
sagt vater
nichts, sage ich
da ist was, sagt vater
das sehe ich doch
lange schweige ich
alles bebt und verläuft
da ist ein tier in mir, sage ich
es ist in meinen händen
schnappt und beißt
weh tut es, und weich werd ich
weicher als die mutterkartoffel
im herbst
jetzt schweigt vater
die stille wird zur wolke dort auf dem acker
dann tut es woanders wohl auch weh
sagt er schließlich
das übel geht wohl ins blut
wie es die übel gern tun
der bär fährt in dich
wie er in mich fuhr
gliederreißen sagen wir hier
rheumatismus
sagen die dokters
ein elend ist das
früher hätten sie dir
blutegel aufgesetzt oder
dich zur ader gelassen
onkel karl konnte gut
kranke tiere behandeln
das wussten die leute
wenn er hier war
schickten sie nach ihm
zu jeder zeit
und aus jeder ecke
denn keiner konnte
wie er ängstliche tiere beruhigen
keiner konnte wie er
blut stillen, nie schmerzte
eine wunde, die er verband
auch den leuten
half er
kranken und verletzten
nur mir konnte er
nicht helfen
denn dagegen gibt es kein mittel
doch bedenk, es wird nur so schlimm
wie du es haben willst
nimm also die säge, den pfahl und die sichel
und tu was zu tun ist
bedenk, alles kannst du tun
und alles sein
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019