Odile Kennel

to begin with, Aphrodite
was still there. I felt
stupid, can't speak Greek,
didn't know any of them. Then
she left, don't know
where (she said something
about the Tay). Then
we're alone. No, we don't
sleep, we drink tea.
Sappho, I say, you are
unignorable, how about
writing another ode
to an island, une ode d'île?
She stares at me
fragmentedly, hands me papers,
scrolls, a Rolex: time
for new texts, she says,
and there'll also be an ode
to an island. I'm perplexed.
Strap the watch around my
wrist, glimpse
the text, get a shock:
I can't read Greek,
Sappho! Her look, dejected
I had so much hope ...
In the yard Sappho
is irresolute, restless, and follows
Aphrodite through the courtyard door.
The Rolex, I call, but she
doesn't look back, and I,
I sit with my wristwatch,
text-less in the yard. I go
upstairs, lie down
to sleep, dream
I'm treading on broken shards

i begynnelsen var
Afrodite her også. Jeg kjente
meg dum, kan
ikke gresk, kjente
ingen av dem. Så
gikk hun sin vei, hvem vet hvor,
hun sa noe om Spree. Så var
vi alene. Nei, ikke
sove, drikke te.
Jeg sier, Sapfo, du er
uomgjengelig, hva om
du skriver en
øyode - une ode d’île?
Hun ser fragmentarisk
på meg, rekker meg papirer,
ruller, en Rolex, tid
for nye tekster, sier hun,
og en øyode
er med. Jeg er perpleks.
Legger uret om hånd-
leddet, leder blikket
mot teksten, skrekk og gru!
Jeg kan ikke lese det,
Sapfo! Hennes blikk nedslått.
Jeg hadde virkelig håpet …
Utenfor sitter Sapfo
rådløs, rastløs, følger
Afrodite gjennom porten,
Rolexen, roper jeg, hun
ser seg ikke tilbake, og jeg
sitter utenfor med armbåndsuret
og uten tekst, går
ovenpå, legger meg
for å sove, drømmer
at jeg tråkker i skår.