Paul Celan

deutsch

Øyvind Berg

norwegisch

Engführung

*

VERBRACHT ins
Gelände
mit der untrüglichen Spur:

Gras, auseinandergeschrieben. Die Steine, weiß,
mit den Schatten der Halme:
Lies nicht mehr – schau!
Schau nicht mehr – geh!

Geh, deine Stunde
hat keine Schwestern, du bist –
bist zuhause. Ein Rad, langsam,
rollt aus sich selber, die Speichen
klettern,
klettern auf schwärzlichem Feld, die Nacht
braucht keine Sterne, nirgends
fragt es nach dir.


*

                                                           Nirgends
                                                                       fragt es nach dir –

Der Ort, wo sie lagen, er hat
einen Namen – er hat
keinen. Sie lagen nicht dort. Etwas
lag zwischen ihnen. Sie
sahn nicht hindurch.

Sahn nicht, nein,
redeten von
Worten. Keines
erwachte, der
Schlaf
kam über sie.


*

                           Kam, kam. Nirgends
                                                                        fragt es –

Ich bins, ich,
ich lag zwischen euch, ich war
offen, war
hörbar, ich tickte euch zu, euer Atem
gehorchte, ich
bin es noch immer, ihr
schlaft ja.


*

                       Bin es noch immer –

Jahre.
Jahre, Jahre, ein Finger
tastet hinab und hinan, tastet
umher:
Nahtstellen, fühlbar, hier
klafft es weit auseinander, hier
wuchs es wieder zusammen - wer
deckte es zu?


*

                                                     Deckte es
                                                               zu – wer?

Kam, kam.
Kam ein Wort, kam,
kam durch die Nacht,
wollt leuchten, wollt leuchten.

Asche.
Asche, Asche.
Nacht.
Nacht-und-Nacht. – Zum
Aug geh, zum feuchten.


*

               Zum
                                 Aug geh,
                                                                     zum feuchten –

Orkane.
Orkane, von je,
Partikelgestöber, das andre,
du
weißts ja, wir
lasens im Buche, war
Meinung.

War, war
Meinung. Wie
faßten wir uns
an – an mit
diesen
Händen?

Es stand auch geschrieben, daß.
Wo? Wir
taten ein Schweigen darüber,
giftgestillt, groß,
ein
grünes
Schweigen, ein Kelchblatt, es
hing ein Gedanke an Pflanzliches dran –

grün, ja
hing, ja
unter hämischem
Himmel.

An, ja,
Pflanzliches.

Ja.
Orkane, Par-
tikelgestöber, es blieb
Zeit, blieb,
es beim Stein zu versuchen – er
war gastlich, er
fiel nicht ins Wort. Wie
gut wir es hatten:

Körnig,
körnig und faserig. Stengelig,
dicht;
traubig und strahlig; nierig,
plattig und
klumpig; locker, ver-
ästelt –: er, es
fiel nicht ins Wort, es
sprach,
sprach gerne zu trockenen Augen, eh es sie schloß.

Sprach, sprach.
War, war.

Wir
ließen nicht locker, standen
inmitten, ein
Porenbau, und
es kam.

Kam auf uns zu, kam
hindurch, flickte
unsichtbar, flickte
an der letzten Membran,
und
die Welt, ein Tausendkristall,
schoß an, schoß an.


*

                         Schoß an, schoß an.
                                                                                Dann –

Nächte, entmischt. Kreise,
grün oder blau, rote
Quadrate: die
Welt setzt ihr Innerstes ein
im Spiel mit den neuen
Stunden. – Kreise,

rot oder schwarz, helle
Quadrate, kein
Flugschatten,
kein
Meßtisch, keine
Rauchseele steigt und spielt mit.

*

                                                               Steigt und
                                                                                 spielt mit -

In der Eulenflucht, beim
versteinerten Aussatz,
bei
unsern geflohenen Händen, in
der jüngsten Verwerfung,
überm
Kugelfang an
der verschütteten Mauer:

sichtbar, aufs
neue: die
Rillen, die

Chöre, damals, die
Psalmen. Ho, ho-
sianna.

Also
stehen noch Tempel. Ein
Stern
hat wohl noch Licht.
Nichts,
nichts ist verloren.

Ho-
sianna.

In der Eulenflucht, hier,
die Gespräche, taggrau,
der Grundwasserspuren.


*

                   (– – taggrau,
                                                               der
                                                                     Grundwasserspuren –


Verbracht
ins Gelände
mit
der untrüglichen
Spur:

Gras.
Gras,
auseinandergeschrieben.)

© 1959 S. Fischer Verlag Frankfurt am Main
Aus: Sprachgitter
Frankfurt am Main: S. Fischer / Fischer TB, 1959
Audioproduktion: NDR 1965, 1967

Trangføring

Innbrakt i
landskapet
med det usvikelige sporet:

Gress, skrevet i stykker. Hvite steiner,
med skygger av strå:
Les ikke mer - se!
Se ikke mer - gå!

Gå, timen din
har ingen søstre, du er -
er hjemme. Et hjul ruller,
langsomt, av seg selv, eikene
klatrer,
klatrer opp svart eng, natta
trenger ingen stjerner, ingen steder
spørres det etter deg.

*

                                  Ingen steder
                                                     spørres det etter deg -
Stedet, der de lå, det har
et navn - det har
ingen. De lå ikke der. Noe
lå mellom dem. De
så ikke gjennom.

Så ikke, nei,
snakket om
ord. Ingen
våknet,
søvnen
kom over dem.

*

                               Kom, kom. Ingen steder
                                                                        spørres det -
Det er jeg, jeg,
jeg lå mellom dere, jeg var
åpen, var
hørlig, jeg tikket høyt og deres pust
adlød, det
er stadig jeg, dere
sover jo.

*

                                                                   Er stadig jeg -
År.
År etter år, en finger
famler oppover, nedover, føler
seg fram:
sting, følbare, her
står det vidåpent, her
grodde det sammen igjen - hvem
dekket det til?

*

                                                     Dekket det
                                                                      til - hvem?

Kom, kom.
Kom et ord, kom,
kom gjennom natta,
ville lyse, ville lyse.

Aske.
Aske, aske.
Natt.
Natt-og-natt. - Gå
til øyet, det våte.

*

                                                Gå
                                                       til øyet,
                                                                    det våte –

Orkaner.
Orkaner, fra urtiden,
partikkelføyke, det andre,
du

vet j o det, vi
leste i boka, det
var mening.

Var, var
mening. Hvordan
grep vi hverandre
an - an med
disse hendene?

Det sto skrevet også, det.
Hvor? Vi
la en stillhet over det,
giftmettet, stor,
en
grønn
stillhet, et begerblad, det
hadde et anheng, en vegetabilsk tanke -

grønn, ja,
hang, ja,
under en lumsk
himmel.

An, ja.
Vegetabilsk.

Ja.
Orkaner, par-
tikkelføyke, det var
tid igjen, tid
for å prøve hos steinen - den
var gjestfri, den
brøt ikke inn. Så
godt vi hadde det:

Kornet,
kornet og fillet. Stenglet,
tett;
druet og strålet; nyret,
skivet og
klumpet: løst, for-
greinet -: den, det
brøt ikke inn, det
snakket,
snakket gjerne til tørre øyne, før det lukket dem.

Snakket, snakket.
Var, var.

Vi
ga oss ikke, vi sto
i midten, et
porebygg, og
det kom.

Kom til oss, kom
gjennom, flikket
usynlig, flikket
på den siste membranen,
og
verden, et tusenkrystall,
skjøt opp, skjøt opp.

*

                                            Skjøt opp, skjøt opp.
                                                                              Da-
 
Netter, utskilt. Sirkler,
grønne eller blå, røde
kvadrater: verden
setter sitt innerste inn
i spillet med de nye
rimene. - Sirkler,
røde eller svarte, lyse kvadrater, ingen
flyskygge,
intet
målebord, ingen
røyksjel stiger og spiller med.

*

                                                Stiger og
                                                                spiller med -

Uglene i kveldinga, ved
forsteinet skabb,
ved
våre flyktede hender, i
den yngste forkastningen,
over
skytevollen på
den begravde muren:

synlig, på
nytt: fu-
rene,

korene, dengang,
salmene. Ho, ho-
sianna.

Sånn sett
står templene ennå. En
stjerne
har da stadig lys.
Ingenting,
intet er tapt.

Ho-
sianna.

Uglene i kveldinga, her,
samtalene, dagsgrå,
av grunnvannsspor.

*

                                  (- - dagsgrå,
                                                       av
                                                            grunnvansspor -

Innbrakt
i landskapet
med
det usvikelige
sporet:

Gress.
Gress,
skrevet i stykker.)

Til norsk ved Øyvind Berg



In: Paul Celan: Dikte. Utvalg, gjendiktning og etterord
ved Øyvind Berg. Oslo: Kolon Forlag 1996.


© Kolon Forlag 1996