Anja Utler

deutsch

Arild Vange

norwegisch

sibylle – gedicht in acht silben

Сивилла: выжжена, сивилла: ствол.
                                         Все птицы вымерли, но Бог вошел.

                                         Sibylle: ausgebrannt, sibylle: Stamm.
                                         Die Vögel ausgelöscht, Gott aber kam.

                                         (Marina Cvetaeva)

hat die: körner berührt, bloßen augs: bloßen munds ist ent-
zunden, sibylle, sie schaudert, glüht: sand sengt die kuppen die
finger die zunge schlägt funken im körper: loht auf



sie: taumelt, sibylle, verfallen dem: rinnenden sand stürzt sie, strömt
– myriaden von poren – durchweht sie durchzuckt sie die sonne – wird:
sonnensturm – murmelt sie spuckt, weiß: sie senkt sich nicht mehr



ist: geborsten, sibylle, der: splitter im fleisch ist sie – blutet noch? –
spreißelt – entzweit, klafft: den lippen gleich, strunk – ist: lamelle, verholzt
sie: durchschneidet das licht, trieft: sie knarzt, das: entquillt



sibylle so: gähnt sie, ächzt: schwingen die: stimmlippen, -ritzen sie
kratzen: hinweg übern kalk, scheuern, reißen ein: krater vom
becken zur kehle der: stimmschlund, sibylle, sie: zittert, vibriert



vibriert, ist: das beben, sibylle – erschütterung – zuckt: in den sand- in
den luftwirbeln knirscht sie verwirft: das gelenk sich staucht, wimmert: zur
nehrung: verzehrt sie sich – zittert: entwurzelte kiefer – sie: erodiert



sibylle sie: türmt sich, wird: klippen sie zischt ist die: gischt in den
poren verglüht sie versprüht: sibilanten, erlischt -sss- ebbt
flutet sich selbst und: stöhnt auf



ihr: schwindelt, sibylle sie: bricht sich in wirbelnder hitze sie: zischelt
sirrt: sumpf, tümpel glitschende schenkel der: schilfgürtel nässt sie um-
züngelt sich selbst gurgelt – natter – entwischt sie und: girrt




und still. bloß die witterung: brandstätte rodung vernehmbar – ist: ehemals knistern –
und: fäulnis die zehen befingern den strunk: eine pilzige höhlung, bestochern die ab-
geworfene haut: sie zerfällt an den schuppigen sohlen und: raschelt auf

© Edition Korrespondenzen
Aus: münden - entzüngeln. Gedichte.
Wien: Edition Korrespondenzen, 2004
Audioproduktion: 2003 M. Mechner, literaturWERKstatt berlin

Sibylle - dikt i åtte stavelser

Sibylle: ble svidd av, sibylle: tre.
                                    Hver fugl ble utradert, men guden kom.

                                    Marina Cvetaeva


har: rørt ved kornene, blotte øyet: blotte munnen er an-
tent, sibylle, hun gyser, glør: sand svir av tuppene
fingrene tungen slår gnister i kroppen: tar fyr



hun: sjangler, sibylle, henfallen til: rennende sand stuper hun, strøm
- myriader av porer - fyker hun lyner hun gjennom sola - blir:
solstorm - mumler hun spytter, vet: skal ikke senke seg mer



er: revnet, sibylle, den: splinten i kjøttet er hun - blør ennå? -
spaltet - i to, sprik: som leppene, stilk - er: lamell, treaktig
hun: skjærer over lyset, drypper: hun knistrer, det: spruter ut



sibylle et: gap, et gisp: svinger med: stemmelepper, -sprekker de
risper: bortover kalken, skurer, flenger et: krater fra
bekken til strupen et: stemmesvelg, sibylle, hun: sitrer, et skjelv



er skjelvet, vibrerer, sibylle - en rystelse - røsker: i sand- og
i luftvirvler gnisser avviser: leddet bender seg, hviner: mot
landtungen: smekter hun - sitrer: rotløs furu - hun: tæres opp



sibylle hun: tårner seg, blir: klipper hun visler hun: perler i
porene glør hen gnistregn: sibilanter, slukner - sss- ebber ut
strømmer over seg selv: sukker brått



er: svimmel, sibylle hun: brytes i virvlende hete hun: hvisker
summer: sump, tjernet glidende lår hun: vætes av sivbeltet spiller med
tungen rundt seg selv gurgler - snok - unnslipper og: kurr




og stille. bare teften: branntomten rydning fornemmes - er
fordums knistring - det råtne: tærne befingrer stilken:
et soppaktig hulrom, pirker i den ut- skiftede hammen: de
skjellete sålene går i stykker og: rasler brått

Til norsk ved Arild Vange