Jo Eggen
Å KJENNE
Å KJENNE
Rachmaninov allerede,
bratsjer og celloer?
Å kjenne er langsomt.
Jeg ville fylle ei bok med det
la det fylle hele boka
la hver side være taust flommende hår.
Vil jeg bare være
at det er?
En tanke som nesten forstår
er at håret egentlig er øynene dine.
Eller kanskje en motorsykkeldress?
Tetthet, ugjennomtrengelighet, stillhet.
Er det plass i det til å forstå det?
Håret ditt skjuler seg i håret.
Jeg greip lett i det en kveld.
Da var det bare hår, alt var hår.
Mellom håret og hånda
kjentes det ukjente.
Håret er annerledes for hånda enn for øyet.
Det lyser på en annen måte
et lys hånda kan se med
et mørkt felt midt i spektret,
en kjølig varme.