Kjartan Hatløy
[DET SIT EI]
[DET SIT EI]
DET SIT EI svale inni låven, oppe i nordre hjørnet. Ho åleine er vaken av fuglar, dyr og menneske. Ho kviler. Ho har sendt endå ei lys natt fram til husa attmed fjorden. Ho sit der berre, hovudet rører seg knapt merkbart. Ho veit om slikt som mjølkekvit himmel, ho veit om familiane. Veit om at ho ikkje kan hjelpe dei det aller minste. Ho feller ned eine venga og pussar den. Så blenkjer det, dette vesle, svarte auget som ikkje treng blunke på lenge.
Fjorden syner fram stille, fiskane nede i djupet står med munnen oppover, dei søv. Berre denne eldre svala veit om verda no i natt. Ingen av familiane pustar likt i svevnen, det veit den godt. I eine huset finst i draumar nokre digre fjell sin ungdom. I eit anna, eit av dei minste, er draumane at ein far natt etter natt døyr, attmed ei stri, iskald elv. I endå eitt, i eit litt større, drøymest menneskas stode når solene flokkar seg rundt oss, kring staden der vi hender.