Torild Wardenær
Det er august
Det er august
Det er august, jeg studerer kartet over Spania, fjellmassivene, de store inntørkede
elvene, vindmølleregionen, grensetraktene, det barske Extremadura.
Jeg ser på plansjen Mating av fuglene om vinteren. Kråkefuglene, spettmeisene og
spurvene er avbildet, men falmet. Jeg studerer i det hele tatt alt som henger på
veggene i det lyse rommet mitt; ansikter og landskap er rammet inn som om det
kunne hjelpe.
Det begynner å bli lenge siden jeg ble født. Jeg forsøker å gjenskape denne
hendelsen, tålmodig som en modellflybygger; var det en melkehvit og blodstenket
kamp, langsom som tai chi, som trykk under vann, ubegripelig, glemt? Jeg er full av
gjetninger nå, men fratatt alle minner om emosjoner, press og avskjed.
Jeg sitter i stolen min til det mørkner, det er august, lyden av en hund bærer langt,
jeg sørger over at logikk ikke er min sterkeste side. Hunden nærmer seg, glefser etter
meg, er stri og raggete og i sin beste alder. Den snuser seg fram, værer: hvem der?
Og jeg som er av godt kjøtt svarer: ingen, ingen. Dette har jeg fra Odyssevs, og
tenker at det er et like godt svar som noe. Jeg dekker til strupen, går på full av
overmot og lokker blidt for å roe den, kaster ut bein for å holde den på avstand. Gjør
det ikke, ler jeg som om den skulle overfalle meg med kjærtegn, i det neste lyder det
advarende skarpt fra meg: ligg, sitt! -men den er uberegnelig, legger seg ikke på
ryggen som jeg håper, men biter etter meg. Dette er nemlig hundenes hund, den
har ikledd seg framtidshammen og jeg er dens helt sikre, saktmodige bytte.
