Klaus Anders 
Translator

on Lyrikline: 46 poems translated

from: النرويجية to: الألمانية

Original

Translation

epilog: opp av jorda

النرويجية | Ruth Lillegraven

den evige tida
som gras på hesa
som garn på spolen
som sirkelen kring
månen, rundt og
rundt

for alt som skjer
har skjedd før

og alt som skjer
skal skje igjen

alt fell i fjorden

himmelen
fjella, lyset
blått i blått
grått i grått
vått i vått
alt i alt

men all
denne steinen
som ein gong
yngla fram
kvar vart
han av

husa har
fått fargar

gule kvite raude
brune grøne blå

og under jorda
ei ny spire

gjennom molda
gjennom molda

mot lyset
mot lyset

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

epilog: der erde entspringen

الألمانية

die ewige zeit
wie gras auf dem reuter
wie garn auf der spule
wie der hof um
den mond, rund und
rund

denn alles was geschieht
ist früher geschehen

und alles was geschieht
wird wieder geschehen

alles fällt in den fjord

der himmel
der berg, das licht
blau in blau
grau in grau
nass in nass
alles in alles

doch all
dieser stein
der einst
hervorkam
aus dem
wurde er

die häuser
bekamen farben

gelb, weiß, rot
braun, grün, blau

und unter der erde
ein neuer spross

durch die krume
durch die krume

zum licht
zum licht

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

den tapte fuglen

النرويجية | Ruth Lillegraven

så kjem
nye dagar
og nye bøker

har du høyrt
om dodofuglen
seier eg til abelone
ho sit med blikket
i fanget, seier
ikkje noko

har du høyrt
om dodofuglen
seier eg igjen

no ser ho på meg

nei, seier ho

eg har lese om han
seier eg, lese om han
i den nye boka
frå knut

dodofuglen
levde på mauritius
ei øy i det indiske havet

eit stort nebb hadde han

eit stort hovud
eit bankande hjarte
og små, ubrukelege
venger

kunne slett ikkje fly
kunne knapt gå

han som ein gong
må ha kome til øya
gjennom lufta

høgt oppe må han
ha sveva

før han blei så stor
og klumpete

så ute av stand
til å lette

men eit liv hadde han
eit liv som var hans

og skogen
med sine salar
og salongar
var hans

til menneska
kom til øya med
griser og apar
og rotter

alle var dei sterkare
enn han

snart var skogen hans
øydelagd

ingenstad var det
å gøyme seg

og ikkje kunne han
flyge derifrå

sidan har det gått
to hundre år

to hundre år der
ingen har sett
dodofuglen

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

der ausgestorbene vogel

الألمانية

dann kamen
neue tage
und neue bücher

hast du vom
dodo gehört
sage ich zu abelone
sie sitzt und schaut
zu boden, sagt
nichts

hast du vom
dodo gehört
sage ich wieder

nun schaut sie mich an

nein, sagt sie

ich habe von ihm gelesen
sage ich, lese von ihm
in dem neuen buch
von knut

der dodo
lebte auf mauritius
einer insel im indischen ozean

einen großen schnabel hatte er

einen großen kopf
ein klopfendes herz
und kleine, unbrauchbare
flügel

konnte einfach nicht fliegen
konnte kaum gehen

er, der doch einmal
auf die insel gekommen sein musste
durch die luft

hoch oben muss er
geschwebt sein

bevor er so groß
und plump wurde

so außerstande
aufzusteigen

doch er hatte ein leben
ein leben, das seins war

und der wald
mit seinen sälen
und salons
gehörte ihm

bis menschen
zu der insel kamen mit
schweinen und affen
und ratten

sie alle waren stärker
als er

bald war sein wald
gerodet

kein ort mehr
sich zu verbergen

und er konnte nicht
wegfliegen

seitdem sind zweihundert
jahre vergangen

zweihundert jahre, in denen
keiner mehr den dodo
gesehen hat

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

konglene opnar seg

النرويجية | Ruth Lillegraven

eg er eit blad

eit lite blad som
held oppe treet

slik treet held
oppe himmelen

slik treet først held
og sidan slepper
konglene

slik konglene først
er lukka om seg sjølve
men så opnar seg

brettar ut sine skjel
slepper sine frø

og slik konglene
opnar handflatene
mot himmelen og
seier: berre kom

berre kom
alt som vil kome

kom, alt som
lyt kome

kom, himmel
kom som vatn
kom som snø
kom som vind
mellom fingrane
mine

slik seier eg
kom hit, himmel

lat konglene opne seg
og kome til meg

lat bøkene opne seg
opne sine sider og
kome til meg

lat alt berre kome

lat alt berre skje

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

die zapfen öffnen sich

الألمانية

ich bin ein blatt

ein kleines blatt, das
oben im baum hängt

so wie der baum oben
am himmel hängt

so wie am baum erst
die zapfen hängen
dann fallen

so wie die zapfen erst
um sich selbst geschlossen sind
aber sich dann öffnen

die schuppen spreizen
die samen loslassen

und wie die zapfen
öffnen sich die handflächen
dem himmel zu und
sagen: komm nur

komm nur
was kommen will

komm, alles was
kommen muss

komm, himmel

komm wie wasser
komm wie schnee
komm wie wind
zwischen meinen
fingern

so sage ich
komm her, himmel

lass die zapfen sich öffnen
und zu mir kommen

lass die bücher sich öffnen
ihre seiten öffnen und
zu mir kommen

lass nur alles kommen

lass nur alles geschehen

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

året 1877

النرويجية | Ruth Lillegraven

slik ein tørr sommar det blei
høyet voks ikkje, no kjem hausten
med sprengkulde og utan snø, folk dett
på hålka, slår seg helselause, i februar 1877
snør det endeleg, snør og snør oppå meter med
tele, i fire veker laver det ned, dag og natt, mars
kjem og går på same vis, første april har me nesten
ein meter, aldri har me sett så mykje snø her, så nær
sjøen, så blir det ikkje vår, så blir det ikkje såing, ikkje
før i slutten av mai, først langt uti juni kjem dyra ut av
vinterbåsane og i heimehagen, der går dei og svelt, og
fleire av dei beste må me slakte, kornlagera må me
tømme, tre dagar i veka må nils på markeskog
bjørnen har lagt seg over meg i full tyngd
føtene mine ligg her berre, og hendene
mine, alt visnar, blir tynt og skjørt
som det siste haustlauvet

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

das jahr 1877

الألمانية

es war ein so trockner sommer
das heugras wuchs nicht, jetzt ist herbst
mit klirrendem frost und ohne schnee, die
leute stürzen auf glatteis, verletzen sich, und im
februar 1877 schneit es endlich, schneit und schneit
meterhoch auf frostgrund, vier lange wochen fällt der
schnee, tag und nacht, dann kommt märz, geht genauso
am ersten april haben wir fast einen meter, nie hatten wir
so viel schnee hier, so nah an der see, es wird nicht frühling
wir können nicht säen, nicht vor ende mai, erst weit im juni
kommt das vieh aus dem winterquartier auf die hofweide
da geht es hin und hungert, und einige der besten tiere
müssen wir schlachten, das kornlager leeren, an drei
tagen in der woche muss nils in den wald, der bär
hat sich mit seiner schwere auf mich geworfen
meine füße liegen da und meine hände, alles
welkt, wird dünn und spröd wie
das letzte herbstlaub

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

draumen

النرويجية | Ruth Lillegraven

så ei natt
eg ligg der og
drøymer og døser
då kjem far min
gode far min
til meg

endre, seier han
eg skulle hatt att
skøytet på garden

men du far, seier eg
du treng vel ikkje det
der du er

nei, seier han, men eg
tenkjer slik på ho signe
syster di

du kjem deg jo ikkje
opp att

du er som far min
du klarar det ikkje

no lyt du
sleppe taket
så ikkje garden
går ned med deg

dette seier han
så blir han borte
så vaknar eg og
får ikkje sove
tenkjer og
tenkjer

neste dag tilbyr eg
signe og nils garden

etter litt tid
kjøper dei han
mot avtalt sum
og lovnad om kår

så får me bli her
abelone og eg

men eg veit at
eg ikkje lenger
er som far

så kven er
eg no

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

traum

الألمانية

eines nachts
lieg ich da und
träume und döse
da kommt mein vater
mein guter vater
zu mir

endre, sagt er
ich möchte das
hofrecht zurück

aber vater, sage ich
du brauchst es wohl
nicht für dich

nein, sagt er, doch
ich denke an signe
deine schwester

du kommst ja nicht
mehr hoch

du bist wie mein vater
du schaffst es nicht

nun musst du
loslassen
damit der hof nicht
mit dir draufgeht

das sagt er
dann geht er raus
und ich liege wach und
kann nicht schlafen
denke und
denke

am nächsten tag biete ich
signe und nils den hof an

nach kurzer zeit
kaufen sie ihn
für die vereinbarte summe
und sagen das ausgeding zu

so können wir bleiben
abelone und ich

doch ich weiß, dass
ich nicht mehr
wie vater bin

also wer
bin ich jetzt

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

stilla er ei sky

النرويجية | Ruth Lillegraven

barnet er i alt

og far min

med bjørnekreftene
har han reist seg

slik kornet
reiser seg etter vinden
sivet reiser seg etter bølgja
og blomen etter regnet

no går han atter fremst
lagar hol i bakken
med spettet

så kjem eg
skal setje staurane nedi
så det blir hes, så det blir fôr
så alt blir slik det skal vere

hadde eg berre klart
å halde staurane

kva er det med deg
seier far

ikkje noko, seier eg

noko er det, seier far
det ser eg jo

lenge teier eg
alt skjelv og renn vekk

det er eit dyr i meg, seier eg

det et på hendene mine
glefser og bit

ilt gjer det, og veik vert eg
veikare enn morpoteta
om hausten

og no er det far som teier

stilla blir ei sky der på åkeren

då har du vel ilt andre stader også
seier han til sist

styggedommen går vel i blodet
slik styggedom gjerne gjer

bjørnen går i deg
slik han gjekk i meg

leagikt, seier me her

revmatisme
seier dokterane

same elendet er det

før i tida hadde dei
sett igler på deg, eller
opna ei åre, tappa blod

han karl bror var så flink
med sjuke dyr

det visste folk

så var han her
då sende dei bod
på han, til alle tider
og frå alle grender

for ingen kunne
roe redde dyr som han
ingen kunne stoppe blod
som han, aldri vart det
verk i sår han stelte

også folk
hjelpte han

sjuke og skadde

berre meg kunne han
ikkje hjelpe

for mot dette finst inga hjelp

men hugs at det gjer berre så ilt
som du vil det skal gjere

så ta no saga, stauren og sigden

og gjer det du skal

hugs at alt kan du gjere
og alt kan du vere

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

die stille ist eine wolke

الألمانية

das kind ist in allem

und mein vater

mit den bärenkräften
ist er aufgestanden

wie das korn
aufsteht nach dem wind
die binse aufsteht nach der welle
und die blume nach dem regen

nun geht er wieder voran
schlägt löcher in den hang
mit der brechstange

dann komme ich
und setze die pfähle ein
das werden reuter, das gibt futter
das wird so, wie es sein soll

hätte ich nur
die pfähle halten können

was ist los mit dir
sagt vater

nichts, sage ich

da ist was, sagt vater
das sehe ich doch

lange schweige ich
alles bebt und verläuft

da ist ein tier in mir, sage ich

es ist in meinen händen
schnappt und beißt

weh tut es, und weich werd ich
weicher als die mutterkartoffel
im herbst

jetzt schweigt vater

die stille wird zur wolke dort auf dem acker

dann tut es woanders wohl auch weh
sagt er schließlich

das übel geht wohl ins blut
wie es die übel gern tun

der bär fährt in dich
wie er in mich fuhr

gliederreißen sagen wir hier

rheumatismus
sagen die dokters

ein elend ist das

früher hätten sie dir
blutegel aufgesetzt oder
dich zur ader gelassen

onkel karl konnte gut
kranke tiere behandeln

das wussten die leute

wenn er hier war
schickten sie nach ihm
zu jeder zeit
und aus jeder ecke

denn keiner konnte
wie er ängstliche tiere beruhigen
keiner konnte wie er
blut stillen, nie schmerzte
eine wunde, die er verband

auch den leuten
half er

kranken und verletzten

nur mir konnte er
nicht helfen

denn dagegen gibt es kein mittel

doch bedenk, es wird nur so schlimm
wie du es haben willst

nimm also die säge, den pfahl und die sichel

und tu was zu tun ist

bedenk, alles kannst du tun
und alles sein

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

bjørnedans

النرويجية | Ruth Lillegraven

så ein sundag
i raud morgondis
kjem ein annan slags
bjørn til bygda nede
på kaien

russisk er han
men blir leia i land
av to italienske menn

tauet har dei festa
i ein ring i nasen hans

å, du store brunbjørn
så blakk på bringa
kva skal du her

danse skal du visst
svinge deg i kring
og stå på to

alt dei ber deg om
skal du gjere

og folk
stimlar og stirer
hoiar og gaular

den eine
etter den andre
vil bryne seg på
framandbjørnen

sjur i oppetun
lars i utetun og
hans i midttun

dei gjev seg i kast
bryt og bender

bjørnen står der
så høgreist

læst som han
kan overvinnast

legg så den eine
etter den andre
i bakken

der ligg dei
skrattar og ler
veit ikkje betre

ikkje tenkjer dei
på folkedrepo

ikkje tenkjer dei
på trollskap og
mannebjørn

nei, dei dillar
dullar og dansar
med bjørnebeistet
som var han ein sau

berre eg ser
dei spisse tennene
det raude i auga

berre eg høyrer han
knurre og kvese så
hesleg og håst

du, endre, seier dei
du har alltid vore så sterk
du må då kunne ta bjørnen
ja, endre, ta han no, seier dei

og visst drap far min bjørn
far min drap folkedrepo, og
farbror min drap isbjørn
gjorde skinnet til sitt

men eg
står her berre

bjørnen har
sett klørne i huda mi
og tennene i ledda mine
gnafsar og gneg på hofte
og olboge, skulder og
handledd og fingrar

og ingen ser
og ingen høyrer

nei, her har ingen
trolla mann i bjørn

her har nokon
trolla bjørn i mann

her har nokon
trolla bjørn
i meg

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

bärentanz

الألمانية

eines sonntags
im roten morgendunst
kam eine andere art
bär ins dorf unten
am kai

russisch ist er
doch wurde geführt
von zwei italienischen männern

der strick war befestigt
an einem ring in seiner nase

o, du großer braunbär
so bleich die brust
was tust du hier

tanzen wirst du wohl
dich schwingen im kreis
und aufrecht stehen

alles was sie wollen
wirst du tun

und die leute
wimmeln und starren
johlen und gröhlen

einer nach
dem anderen
will sich wetzen am
fremden bären

sjur vom oberhof
lars vom außenhof und
hans vom mittelhof

gehen ihn an
ringen und drängen

der bär steht da
hoch aufgerichtet

tut als könnte er
überwunden werden

legt dann einen
nach dem anderen
um

da liegen sie
kreischen und lachen
und kennen nichts besseres

sie denken nicht
an den menschenschlächter

sie denken nicht
an zauberei und
menschenbären

nein, sie trillen
taumeln und tanzen
mit dem bärenbiest
als wär es ein schaf

nur ich sehe
die spitzen zähne
das rote in den augen

nur ich höre ihn
knurren und quarren so
hassvoll und rau

endre, sagen sie
du warst immer so stark
du wirst den bären nehmen
ja, endre, nimm ihn, sagen sie

gewiss schlug vater den bären
mein vater schlug menschenschlächter,
sein bruder schlug den eisbären
zog ihm das fell ab

doch ich
stehe hier nur

der bär hat seine
klauen in mich gechlagen
die zähne in meine glieder
nagt und kaut an hüfte
und ellbogen, schulter und
handgelenk und fingern

und keiner sieht
und keiner hört

nein, hier hat keiner
den mann in den bären gehext

hier hat wer
den bären in
mich gehext

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

på blåhavet

النرويجية | Ruth Lillegraven

det er
haust i skogen

snart skal han sove
så stille og svart

men enno bølgjar
og blafrar og blør han

så ein morgon ligg det der

eit slør av spindelvev
og skogskodde mellom
alt som har vore og
alt som skal kome

alt som skal rotne
og alt som skal gro

det glitrar og glimer
og berre er

ikkje skal ein vere
åleine langt til skogs

både bjørn og huldrefolk
kan ein treffe på

ei heller skal ein gå
berre for å gå

nei, eit ærend lyt ein ha
hogge, jakte, sanke

sjølv leitar eg etter
ei bortkomen søye

eg går og går
medan skogen dreg
sitt grøne, raslande
slep etter seg

til også eg er
grøn og raslande

til skogen er eg
og eg er skogen

og her finst ikkje
regnrasle eller
trolltusle

her finst berre
sagasus og svartsol
og strå så høge som
mannen sjølv

eg går og går

og slik konglene
opnar seg

slik opnar skogen seg
lag på lag

til eg kjem til ei glenne

der blømer blå blomar
sjølv i september

aldri før har eg vore nett her

aldri har eg sett
desse blomane
så blå og små

saman blir dei
til den vakraste
sommardagsfjord

eg ser
kring meg
og vassar uti

legg meg på rygg
kikar opp i himmelen

haslegreiner tynne
som fars blodårer

grønt lav som
storkna skyer

trekronene
som kjerrehjul
rundt og rundt

så byrjar eg
symje av garde
på blåhavet

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

im blauen meer

الألمانية

es ist
herbst im wald

bald wird er schlafen
so still und schwarz

doch noch wogt
und flattert und blutet er

doch eines morgens liegt er da

ein schleier aus spinnweben
und waldnebel zwischen
allem was war und
was kommen wird

allem was verrotten
und allem was wachsen soll

er glitzert und glänzt
er ist

man soll nicht lange
allein im wald sein

bären und huldren
kann man begegnen

auch soll man nicht gehen
bloß um zu gehen

nein, eine aufgabe muss man haben
hauen, jagen, sammeln

ich suche nach einem
verlorenen schaf

ich gehe und gehe
während der wald
seine grüne, raschelnde
schleppe nachzieht

bis auch ich grün bin
und raschele

bis ich der wald bin
und der wald ich

und hier gibt es kein
regenrascheln oder
trolltuscheln

hier gibt es nur
sagenrauschen und schwarze sonne
und halme so hoch wie
ein mann

ich gehe und gehe

und so öffnen sich
die zapfen

so öffnet sich der wald
nach und nach

bis ich zu einer lichtung komme

da blühen blaue blumen
noch im september

niemals zuvor war ich hier

niemals sah ich
diese blumen
so blau und zart

zusammen sind sie
der schönste
sommertagsfjord

ich schaue
in die runde
und wate hinein

leg mich auf den rücken
schaue auf in den himmel

haselzweige, dünn
wie vaters adern

grüne flechten wie
erstarrte wolken

die baumkronen
wie wagenräder
rund und rund

dann beginne ich
hinauszuschwimmen
ins blaue meer

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

overtakinga

النرويجية | Ruth Lillegraven

så er tida inne, garden
med lut og lunnende, ein
hest, fem kyr, ti sauer og to
griser, løe og stabbur, kjerre og
slede, utmark og innmark, båt og
naust, vert skriven over på meg, så
er han min, så er han mi plikt, og eg
høgg og hamrar og ryddar og byggjer
og vaktar og vernar, eg er på åkrane og
bakkane, i skogen og floren og fjøset, er
der ved morgongry og kveldsglo, månen
i ny og månen i ne, igjen og igjen, gult skal
kornet vere, men ikkje for gult, moge, men
ikkje for moge, handa og kornet og sigden
samle og skjere, og under bjørka, der står
far min, besten hans, far hans og besten
hans, alle står dei med armane over
brystet og nikkar det vesle nikket
sitt, for eg er son til svein, og
han er det eg skal vere

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

übernahme

الألمانية

dann ist es soweit, der hof
mit nutz- und nießrecht, ein
pferd, fünf kühe, zehn schafe und
zwei schweine, scheune und schuppen
karren und schlitten, ödland und feld und
weide, boot und bootshaus, all das wird mir
überschrieben, jetzt gehört es mir, jetzt ist es
meine pflicht, und ich haue und hämmere und
rode und baue, bewache und schütze, ich bin auf
den äckern und hängen, bin im wald, im koben und im
stall, bin dort im morgengrau und abendrot, im jungen
mond und im alten mond, wieder und wieder, gelb soll das
korn sein, doch nicht zu gelb, reif, doch nicht zu reif, die hand
und das korn und die sichel sammeln und schneiden, und bei
der birke, da stehen mein vater, sein großvater, sein vater
und dessen großvater, alle stehen sie da, die arme über
der brust gekreuzt und nicken ihr knappes nicken
denn ich bin der sohn von svein, und
er ist, was ich sein soll

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

måne i ny

النرويجية | Ruth Lillegraven

den evige tida
seier dei gamle
under bjørka

som gras på hesa
som garn på spolen
som sirkelen kring
månen, rundt og
rundt

for alt som skjer
har skjedd før

og alt som skjer
skal skje igjen

i æva kan
ingenting endrast

i æva finst
ingen inngang

og ingen utgang
og alt har si tid

å fødast har si tid
å døy har si tid

å så har si tid
å hauste har si tid

og om linerla hoppar
rundt plogen

om gauken kjem tidleg
eller skjora byggjer høgt

då blir det velstand
då vil åkerhøna skrike
godt kodn, vel skjert
godt kodn, vel skjert

alt det skal gå godt med
lyt gjerast på veksande måne

leggje korn i jorda skal du gjere
i ny måne

treskje skal du også gjere
ved veksande måne

ku skal ikkje leiast til okse
ved minkande måne

men kalv
fødd ved nymåne
han får gjerne leve

mest ull får du om
du klipper sauen i ny

og om skogen fell i ny
ja, då stig sevja sterkare
og ny skog kjem raskare

gras og blomar er
ein heilagdom

gras og blomar
er som gull

så aldri vasse i graset
eller rive opp blomar
fånyttes

dette lyt du hugse
dette lyt du følgje

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

jungmond

الألمانية

die ewige zeit
sagen die alten
unter der birke

wie gras auf dem reuter
wie garn auf der spule
wie der hof um
den mond, rund und
rund

denn alles was geschieht
ist früher geschehen

und alles was geschieht
wird wieder geschehen

in ewigkeit kann
sich nichts ändern

in ewigkeit gibt’s
keinen eingang

und keinen ausgang
und alles hat seine zeit

geboren werden hat seine zeit
sterben hat seine zeit

säen hat seine zeit
ernten hat seine zeit

und wenn die bachstelze
um den pflug hüpft

wenn der kuckuck zeitig kommt
oder die elster hoch baut

dann gibt es wohlstand
dann wird das rebhuhn rufen
gut korn, gut schnitt
gut korn, gut schnitt

alles was gut gehen soll
musst du bei schwellendem mond tun

das korn in die erde bringen musst du
bei neumond

bäume fällen sollst du auch
bei schwellendem mond

du sollst keine ochsen führen
bei schwindendem mond

doch kälber
bei neumond geboren
wachsen gut auf

die meiste wolle kriegst du
wenn du das schaf bei jungmond scherst

und wenn der wald bei jungmond fällt
ja, dann steigen die säfte stärker
und neuer wald kommt schneller auf

gras und blumen sind
ein heiligtum

gras und blumen
sind wie gold

darum tritt nicht aufs gras
und reiß nicht blumen ab
für nichts

das musst du dir merken
das musst du befolgen

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

her skal eg vere

النرويجية | Ruth Lillegraven

eg var den første
eg skal bli den siste

eg skal vere
det som brenn
og det som renn
det som lettar og
det som landar

eg skal rydde
og byggje

hauste og så

svinge sigd
og hesje høy

slipe ljå og
vende jord

ja, her skal eg
vere og gjere
og bere

bere stein og
staur og slakt
bror og mor
og far

aldri som besten

nei, aldri som han

men alltid som far

eg ser det no, som
var det eit guds lys

at sigden og ljåen

molda og vatnet
himmelen og elden

alt dette skal
vere mitt

alt dette skal
vere eg

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

hier werde ich sein

الألمانية

ich war der erste
ich werde der letzte sein

ich werde sein
was brennt
und was rennt
was löscht und
was ländet

ich werde roden
und bauen

ernten und säen

sichel schwingen
und heu reutern

sense schleifen und
erde wenden

ja, hier werde ich
sein und tun
und tragen

steine tragen und
pfähle und schlachtgut
bruder und mutter
und vater

niemals wie großvater

nein, niemals wie er

doch immer wie vater

ich sehe es jetzt, als
wäre es ein gotteslicht

dass sichel und sense

krume und wasser
himmel und feuer

all das meins
sein soll

all das
ich

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

konglene

النرويجية | Ruth Lillegraven

konglene
gøymer eg bak
hengjerøtene i bakken
under hella over bekken
i det tomme skjorereiret

alt kan dei gjere
alt kan dei vere

sauer og griser
høner og hanar
fisk og fugl

dei kan
hoppe og hinke
syngje og snakke
bere og bysse

dei kan vere
syster og bror
far og mor

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

zapfen

الألمانية

die zapfen
verstecke ich hinter
wurzelgeflecht am hang
unter blattstielen über dem bach
im leeren elsternest

alles können sie tun
alles können sie sein

schafe und schweine
hühner und hähne
fisch und vogel

sie können
hüpfen und hinken
singen und sagen
tragen und wiegen

sie können
schwester sein und bruder
vater und mutter

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

prolog: all denne steinen

النرويجية | Ruth Lillegraven

alt fell
i fjorden
himmelen
fjella, lyset
blått i blått
grått i grått
vått i vått
alt i alt

alt fell
i fjorden

vegen
så svingesmal
og steinstabbete

all denne steinen
som ein gong har
yngla fram, i fjøra
i kyrkjemurane
i potetåkeren
kvar kom
han frå

sjølv husa er
grå kjempesteinar

og røyken frå pipene
grå, grå, grå

men så er det
også grøftegraset
risleraslelauvet og
sundagsskyene

snart hit
snart dit

fram og tilbake
fram og tilbake

og under jorda
spira

små grøne fingrar
som strekkjer og
strekkjer seg

gjennom molda
gjennom molda

mørke modermolda

mot lyset
mot lyset

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

prolog: all dieser stein

الألمانية

alles fällt
in den fjord
der himmel
der berg, das licht
blau in blau
grau in grau
nass in nass
alles in alles

alles fällt
in den fjord

die straße
so kurvenschmal
und steingekantet

all dieser stein
der sich vermehrte
im ebbesand
in kirchenmauern
in kartoffeläckern
wo kam
er her

selbst das haus ist
aus grauen riesensteinen

und der rauch aus den schornsteinen
grau, grau, grau

doch dann ist da
auch gras in gräben
rischelraschellaub und
sonntagswolken

bald hier
bald da

vor und zurück
vor und zurück

und unter der erde
sprießen

kleine grüne finger
die sich strecken
und recken

durch die krume
durch die krume

dunkle mutterkrume

zum licht
zum licht

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

mor og far

النرويجية | Ruth Lillegraven

mor mi
er smeltesol
og smørblom

far er gamalgran
og sveveørn

svingar sigd og
hesjar høy

sliper ljå og
vender jord

dette må du gjere
dette må du vere
seier han

berre slik
kan berg og båre
og fjell og fjøre
framleis vere
vårt

framleis vere
du og eg

© Ruth Lillegraven & Tiden Norsk Forlag
from: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
Audio production: Haus für Poesie, 2019

mutter und vater

الألمانية

meine mutter
ist sonnenschmelz
und butterblume

vater ist altfichte
und adlerkreisen

schwingt die sichel und
reutert heu

schleift die sense und
pflügt die erde

das musst du tun
das musst du sein
sagt er

nur so
können fels und welle
und berg und ebbesand
künftig unser
sein

künftig du und
ich sein

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019

Med John Keats livsmaske som bakgrunnsbilde

النرويجية | Ulrik Farestad

Mens gipsen stivnet lå du blind og så
     en opplagt slutt, en størknende plastikk,
     og stirret gjennom den med omvendt blikk,
helt ned i dypet, til det høye blå –
så fikk du masken av, trakk pusten dypt
     og så det samme overalt, med sjokk.
     Jeg åpner skjermen som et kistelokk
og ser et lys i din binære krypt,
et glimt som indikerer "liv" og "død"
     samtidig, pluss et ukjent, tredje trinn.
    Å, vis meg hva du så, John, gjør meg blind!
For bildet skinner med trefoldig glød,
     og to av sidene er alt jeg ser;
     et ettall og en null. Men det er mer.

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

MIT JOHN KEATS' LEBENDMASKE ALS HINTERGRUNDBILD

الألمانية

Während der Gips härtete, lagst du blind und sahst
     einen Endbelag, ein stockendes Maskenstück,
     starrtest hindurch mit umgewandtem Blick
ganz in die Tiefe, in das hohe Blau –
die Maske ab, holtest du tief Luft
     und sahst dasselbe überall: ein Schock.
     Ich klapp den Rechner auf wie einen Sarg
und seh ein Licht in deiner binären Gruft,
ein Blinken, das zugleich "Leben" und "Tod"
     anzeigt, plus unbekanntes Drittes mittendrin.
     Oh, zeig mir, was du sahst, John, mach mich blind!
Denn das Bild erscheint in dreifältiger Glut,
     und zwei der Seiten sind alles was ich seh;
     die Eins und eine Null. Doch da ist mehr.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Hverdagsscene V

النرويجية | Ulrik Farestad

På vei opp trappene i parken
finner jeg en gjenglemt smokk,
en avbrukket hæl fra en damesko
og en ølkork forgylt av morgenregnet.

Av disse tingene, tenker jeg,
kunne man ha skapt en verden.

Det ville ha vært en fortryllende verden –
og usigelig trist, naturligvis,
for den ville ha vært vår.

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

ALLTAGSSZENE V

الألمانية

Im Park, die Treppen hinauf,
finde ich einen verlorenen Schnuller,
den abgebrochenen Absatz eines Damenschuhs
und einen Kronkorken, vom Morgenregen vergoldet.

Aus diesen Dingen, denke ich,
hätte man eine Welt schaffen können.

Es wäre eine bezaubernde Welt –
und unsagbar trist, natürlich,
denn sie wäre die unsere.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

"Sovende kvinne" av Johannes Vermeer

النرويجية | Ulrik Farestad

Hun støtter albuen på bordet, slumrer –
de tømte flasken, og han måtte ut
en liten tur – nå kommer han i drømmen,
tar glasset som han veltet, glatter litt
på duken, smiler, gjenoppretter roen.
I skålen ligger plommene hun bød ham,
så røde og perfekte; stolen hans
er tom, og lyset faller på en kvinne
som døser for seg selv.

                                      Vi fant ham først
med røntgen etter mange hundre år;
en skygge av en mann i døråpningen.
Der sto han hele tiden, overmalt
for å beskytte drømmen, øyeblikket –
hun er forlatt og vet det ennå ikke.

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

SCHLAFENDE FRAU VON JOHANNES VERMEER

الألمانية

Sie stützt den Ellbogen am Tisch auf, schlummert –
die leeren Flaschen, und er musste raus,
ein kurzer Gang – nun kommt er im Traum,
nimmt das gekippte Glas, glättet
das Tischtuch, lächelt, stellt die Ruhe wieder her.
In der Schale liegen die Pflaumen, die sie ihm anbot,
so rot und so perfekt; sein Stuhl
ist leer, und das Licht fällt auf eine Frau,
die vor sich hindöst.

                                Ihn fanden wir erst
durch Röntgen nach Hunderten von Jahren;
den Schatten eines Mannes in der offenen Tür.
Er stand dort all die Zeit, übermalt,
um den Traum zu schützen, den Augenblick –
sie ist verlassen und weiß es noch nicht.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Warszawa-notater VI

النرويجية | Ulrik Farestad

(Łazienki-parken)

Det burde ikke være et sjokk å finne dem her,
bystene av romerrikets keisere,
midt blant all den restaurerte klassisismen –
orangeriet, amfiteatret, de kunstige ruinene –
de glir naturlig inn i denne vante idyllen,
hvor uanfektede påfugler sleper fjærene
med altseende øyne gjennom gresset og sjelden
folder dem ut, de som har sett det hele før –
til minne om epoken da tyrannenes tryner
var emblematiske for sivilisasjon,
kultur og kontinuitet – allikevel
er det bisart å se dem her i bruddets by ...
The usual suspects, stilt opp på rad og rekke –
Vespasian, Jerusalems svøpe, mafiøse
Augustus, Tiberius, Caligula; sadister,
ærgjerrige bødler, utallige byers banemenn ...
Kanskje kunne de røpet et spor, en sammenheng, men
den skyldige er ikke blant dem, og historien,
som foretrekker ferskere ruiner, viker
fra slike kopier av kopier av kopier:
Å se en gjenreist Nero i en gjenreist by,
er å se punktet der historien går seg vill
i evighetens perspektiv – det er å se
portrettet av et speil (datering uviss, kunstner ukjent).

© Bokvennen Forlag
from: Støv, stjerner, piksler
Oslo: Bokvennen Forlag, 2013
Audio production: Haus für Poesie / 2018

WARSCHAU-NOTATE VI

الألمانية

(Łazienki-Park)

Es sollte nicht schockieren, sie hier zu finden,
die Büsten von Kaisern des Römerreichs,
mitten in all den restaurierten Klassizismen –
Orangerie, Amphitheater, die künstlichen Ruinen –
sie gleiten natürlich in die gewohnte Idylle,
wo unbeeindruckt Pfauen die Federn mit alles
sehenden Augen durch die Wiese schleppen und selten
ausbreiten, die früher schon das Ganze sahen –
Gedenken an die Epoche, da die Visagen der Tyrannen
emblematisch waren für Zivilisation,
Kultur und Kontinuität – dennoch
ist es bizarr, sie hier zu sehen in der Stadt der Brüche …
The usual suspects, in einer Reihe aufgestellt –
Vespasian, Jerusalems Geißel, die mafiosen
Augustus, Tiberius, Caligula; Sadisten,
ehrgeizige Büttel, Henker unzähliger Städte …
Mag sein, sie zeigen eine Spur, einen Zusammenhang, doch
der Schuldige ist nicht unter ihnen, und die
Geschichte, die frischere Ruinen vorweist, weicht
zurück vor solchen Kopien von Kopien von Kopien:
Nero nachgebaut in einer nachgebauten Stadt
ist wie den Punkt zu sehen, an dem Geschichte irrläuft
im Perspektiv der Ewigkeit – das Porträt
eines Spiegels (Datierung unbekannt, Künstler unbekannt).

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Tyrannens trøst

النرويجية | Ulrik Farestad

Kong Astyages våkner fortvilet fra drømmen,
plaget av dunkle tegn og forutanelser,
og kaller den eldste, klokeste seeren til seg,
den gamle mannen med den milde stemmen:
"Så, så, min hersker, sov du rolig,
du er guddommelig, og gudenes dom
kommer ikke til deg i vonde drømmer,
som jærtegn ment for de mange dødelige" –
trøstet synker kongen tilbake og sovner –
"den kommer i drømmene til dine fiender,
og de er uten tall og sover som stener,
Astyages, siste konge av Media."

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

TYRANNENTRÖSTUNG

الألمانية

König Astyages erwacht verzweifelt aus einem Traum,
geplagt von dunklen Zeichen und Vorahnungen,
und ruft den ältesten, klügsten Seher zu sich,
den Mann, den alten mit der milden Stimme:
"Gemach, mein Herrscher, schlaf nur ruhig,
du bist göttlich, und der Götter Urteil
kommt nicht zu dir in bösen Träumen,
als Omen gemeint für die vielen Sterblichen" –
getröstet sinkt der König zurück und schläft ein –
"es kommt in Träumen zu deinen Feinden,
und sie sind ohne Zahl und schlafen wie Steine,
Astyages, letzter König der Meder."

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Til en spurv i Osterhaus' gate

النرويجية | Ulrik Farestad

Kom, du lille spurven grå,
ingen himmel skal du nå,
nær deg her blant løv og piss,
overflod og sprøytespiss.

Høystemt gjøk og nattergal
flakker i sin fjerne dal.
Ingen elsker vel som deg
menneskenes trange vei.

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2013
Audio production: Haus für Poesie / 2018

AN EINEN SPERLING IN DER OSTERHAUSGATE

الألمانية

Komm, du kleiner Sperling da,
keinem Himmel kommst du nah,
nährst dich hier in Laub und Piss,
Spritzen, Nadeln, Überfluss.

Kuckuck hoch und Nachtigall
schweifen fern in ihrem Tal.
Keiner liebt wohl so wie du
der Menschen engen Raum.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Vilnius II

النرويجية | Ulrik Farestad

(Villanelle fra det gamle KGB-fengselet)

Materien er tregere enn tiden.
Bak fengselsmuren blir en tanke født,
og kommer endret ut på andre siden.

Nå går turisten her og kjenner spliden
i lys fra luftegårdens himmelgløtt;
materien er tregere enn tiden.

Og står en stund i cellen – bortgjemt, liten –
hvor de skjøt fanger når de så seg nødt,
og kommer endret ut på andre siden.

De dyrket stoffets enkle lov fordi den
gjør kulen rask og muskelvevet bløtt.
Materien er tregere enn tiden –

selv skuddet må gi tapt i kappestriden,
når kulen river gjennom ben og kjøtt
og kommer endret ut på andre siden.

Og se, når tid og tanke glir forbi den,
blir muren stående – forsømt, forødt.
Materien er tregere enn tiden
og kommer endret ut på andre siden.

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

VILNIUS II

الألمانية

(Villanelle aus dem alten KGB-Gefängnis)

Materie ist träger als die Zeit,
Gedanken, in Gefangenschaft genährt,
kommen verändert auf die andere Seite.

Touristen gehn umher und sehen das Streiten
im Licht, das aus dem Himmelsloch beim Hofgang fährt;
Materie ist träger als die Zeit.

Sie stehen in der Zelle – versteckt und klein –,
wo man Gefangene erschoß, wenn's nötig war,
kommen verändert auf die andere Seite.

Ließen vom einfachen Gesetz des Stoffs sich leiten,
das Kugeln schnell macht, Muskelstränge weich.
Materie ist träger als die Zeit –

Verloren ist der Schuss im Sportwettstreit,
wenn eine Kugel reißt durch Bein und Fleisch
und kommt verändert auf die andere Seite.

Gedanken, Zeiten siehst du vorüber gleiten,
die Mauern aber stehen – verdreckt, entleert.
Materie ist träger als die Zeit
und kommt verändert auf die andere Seite.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Cygnus

النرويجية | Ulrik Farestad

Da Akilles, blind av raseri,
hadde slått ut tennene til Cygnus,
knust skallen hans og kvalt ham
med remmen på hjelmen så hodet nesten
ble revet av, fikk han synet tilbake og så
at kroppen som hadde ligget utstrakt
og blodig på stranden foran ham, var borte,
og en stor, underlig fugl med hvite fjær
og lang hals fløy sin vei
med tunge vingeslag over havet.

I klare høstnetter kan vi ennå se
korset på den nordlige himmelen
bli til en fugl – se offeret
få fjær og strekke vingene ut –
slik han kan se sitt eget bilde her nede,
se brustne mennesker som prøver
å klamre seg til jorden og samtidig
ta flukt og fly – fly langt over havet –
med samme ødelagte armer.

© Bokvennen Forlag
from: Sangen og katastrofen
Oslo: Bokvennen Forlag, 2017
Audio production: Haus für Poesie / 2018

CYGNUS

الألمانية

Als Achilles, blind vor Raserei,
dem Cygnus die Zähne ausgeschlagen,
ihm den Schädel zertrümmert und ihn mit dem Helmriemen
gequält, ihm dabei fast den Kopf
abgerissen hatte, wurde er wieder sehend und erkannte,
dass der Körper, der vor ihm ausgestreckt und blutig
am Strand gelegen hatte, fort war,
und ein großer, sonderbarer Vogel mit weißen Federn
und langem Hals mit schwerem
Flügelschlag über das Meer davonflog.

In klaren Herbstnächten können wir noch sehen,
wie das Kreuz am nördlichen Himmel
zu einem Vogel wird – sehen, wie das Opfer
Federn bekommt und die Schwingen ausbreitet –
so kann er sein eigenes Bild hier unten sehen,
gebrochene Menschen, die versuchen,
sich an die Erde zu klammern und gleichzeitig
in Flucht und Flug aufzusteigen – Flug weit über das Meer –
mit denselben zertrümmerten Armen.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Med John Keats' dødsmaske som bakgrunnsbilde

النرويجية | Ulrik Farestad

O lille, hvite natt av piksler i
     min høyoppløste natt av vind og rom;
     en vakker gjenstand som er evig tom
kan fortsatt glede – som en tro kopi.

For du er kunsten gjort til perfeksjon;
      et ansikt som en natt på min maskin.
     Og stjernen som gir håp til natten min,
den glimter i en ny konstellasjon.

Ja, John – døden er kopist av rang.
     Hans håndverk holder, slik du vet det gjør.
Men skjønnheten er dødens læresvenn;
i gips, i piksler blir en rest igjen,
      og stjernen vet at resten din er skjør,
og styrker den i natten – som er lang.

© Bokvennen Forlag
from: Støv, stjerner, piksler
Oslo: Bokvennen Forlag, 2013
Audio production: Haus für Poesie / 2018

MIT JOHN KEATS' TOTENMASKE ALS HINTERGRUNDBILD

الألمانية

O kleine weiße Nacht aus Pixeln in
meiner hochaufgelösten Nacht aus Wind und Raum;
ein schönes Ding, auf ewig leer, kann
stets erfreuen - als genaue Kopie.

Denn du bist Kunst, gebracht zur Perfektion,
in der Maschine ein Gesicht wie Nacht.
Der Stern, der meiner Nacht noch Hoffnung gibt,
scheint auf in einer neuen Konstellation.

Ja, John – der Tod ist ein Kopist von Rang.
Sein Handwerk, wie du weißt, besteht.
Vom Tod, als Meister, lernt Schönheit ihr Geschick;
in Gips, in Pixeln bleibt ein Rest zurück.
Der Stern weiß, dieser Rest von dir ist spröd,
so stärkt er ihn zur Nacht – denn die ist lang.

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

Hverdagsscene I

النرويجية | Ulrik Farestad

Jeg titter ut av vinduet akkurat idet
søppelbilen stanser nedenfor,
og en av tømmerne plukker opp noe
som har falt ut av en av posene –
et perlekjede.
En billig imitasjon, utvilsomt.
Allikevel børster han perlene
og putter kjedet i lommen. Til hvem
skal han gi det i gave? Og for hvem
plukker jeg dette bildet ut av
dagenes skitne overflod,
som om det var
noe kostbart?

© Bokvennen Forlag
from: Støv, stjerner, piksler
Oslo: Bokvennen Forlag, 2013
Audio production: Haus für Poesie / 2018

ALLTAGSSZENE I

الألمانية

Ich gucke aus dem Fenster, als eben
das Müllauto unten hält,
und einer der Müllmänner hebt etwas auf,
das aus einem der Beutel gefallen war –
eine Perlenkette.
Eine billige Imitation, zweifellos.
Dennoch putzt er die Perlen
und steckt die Kette in die Tasche. Wem
wird er sie schenken? Und für wen
hebe ich dieses Bild aus
dem schmutzigen Überfluss des Tages auf,
als wäre es
so kostbar?

Aus dem Norwegischen übersetzt von Klaus Anders
Staub, Sterne, Pixel | Edition Rugerup | 2018

[I vest er sola gått ned bakom heia]

النرويجية | Kjartan Hatløy

I vest er sola gått ned bakom heia, men eg høyrer den så vidt enno,
lik ein libelle når den passerer nær øyret. Det lange mørkeblå
rektangelfjellet i sør står og står i stilla. Medan eg ser på, vert øvste
helvta raud.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Fjord
Oslo: Forlaget Oktober, 2011
ISBN: 978-82-495-0847-1
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Im Westen ist die Sonne hinter den Hügeln niedergegangen]

الألمانية

Im Westen ist die Sonne hinter den Hügeln niedergegangen, doch ich höre sie noch, wie eine Libelle, die dicht am Ohr vorbeifliegt. Der lange dunkelblaue Rechteckberg im Süden steht und steht in der Stille. Während ich hinschaue, wird die obere Hälfte rot.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Die Lippen verlangen nach Ocker. Ausgewählte Gedichte. Dortmund: edition offenes feld, 2016

[Dødsdagen ynskjer eg at fjorden]

النرويجية | Kjartan Hatløy

Dødsdagen ynskjer eg at fjorden skal vere marinblå lengst ute mot
havet og glattare enn silke. Nærast vil eg ha sølvbylgjer av dei aller
minste over eit stort felt. Ingen skal kunne sjå dei, men dei skal
dirre og skjelve. Ikkje leit, seier alt folk, han stakk seg vekk nedi
taren.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Fjord
Oslo: Forlaget Oktober, 2011
ISBN: 978-82-495-0847-1
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Für meinen Sterbetag wünsche ich mir]

الألمانية

Für meinen Sterbetag wünsche ich mir, daß der Fjord weithin bis zum Meer marineblau ist und glatter als Seide. Dazu will ich Silberwellen, die allerkleinsten, über eine große Fläche. Niemand soll sie sehen können, doch sollen sie zittern und beben. Nicht schlimm, sagen die Leute, er verschwand unten im Tang.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Die Lippen verlangen nach Ocker. Ausgewählte Gedichte. Dortmund: edition offenes feld, 2016

[Eg er eit barn att.]

النرويجية | Kjartan Hatløy

Eg er eit barn att. Den jamgamle bjørkerenningen leiar meg, for
føtene mine ligg fjorden, atter ein straumsti er flotna opp der.
I lange sleng og sløyfer av sølv rekk den frå midtfjords og heilt sør
til dei låge holmane. Tett ved dei seier folk at nokre døde i djupet
stundom ringjer med ei klokke av stein, andre seier: ei skei av gull
kom og mata fjorden.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Fjord
Oslo: Forlaget Oktober, 2011
ISBN: 978-82-495-0847-1
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Bin wieder ein Kind.]

الألمانية

Bin wieder ein Kind. Die gleichaltrigen Birkensämlinge führen mich, zu meinen Füßen liegt der Fjord, wieder verläuft dort eine Strömung. In langen Schlingen und Schleifen aus Silber reicht sie von der Fjordmitte bis zu den flachen Inseln im Süden. Die Leute sagen, daß dann manchmal Tote in der Tiefe eine Glocke aus Stein läuten, andere sagen: ein Löffel aus Gold kam und fütterte den Fjord.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Die Lippen verlangen nach Ocker. Ausgewählte Gedichte. Dortmund: edition offenes feld, 2016

[Ei einaste lita kvittoppa bylgje er aktiv]

النرويجية | Kjartan Hatløy

Ei einaste lita kvittoppa bylgje er aktiv, den er der, er der ikkje, er
der. Stille svart stille, ein bris inni brisen, den høge sommaren rår.
Eg kjem og berre stikk den i lommene.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Fjord
Oslo: Forlaget Oktober, 2011
ISBN: 978-82-495-0847-1
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Im Fall spiegelt jeder Regentropfen den See]

الألمانية

Im Fall spiegelt jeder Regentropfen den See, da ist ein Tosen, das unter den Füßen kitzelt, vom Fluß auf der anderen Seite, dem Dreihundert-Meter-Wasserfall, etwas in den Wellenkämmen klettert aufwärts in das weiße Wasserfall-Licht und wird es.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Die Lippen verlangen nach Ocker. Ausgewählte Gedichte. Dortmund: edition offenes feld, 2016

[Nokre einar der oppe i halvbratta]

النرويجية | Kjartan Hatløy

Nokre einar der oppe i halvbratta, av den mørkegrøne sorten, ikkje
av den lysegrøne
dei av granfargen, grønaste av den
den vesle gruppa høyrer på den vesle sikla, står
for ei lita skrå myr har nesten stogga framrykkinga
dei sterke eineluktene sler lag med
lukta av heit augustmyr som kan stilne storm og blod.
Dei har send fram ein speidar
ho er fem år berre
står midt i myra. Står og står. Eit lite 0
men om den avgjer ei kattugle alt
dag som natt

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Mi meinings hus
Oslo: Forlaget Oktober, 2014
ISBN: 978-82-495-1411-3
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Ein paar Wacholder dort oben in halber Höhe]

الألمانية

Ein paar Wacholder dort oben in halber Höhe, von der dunkelgrünen Sorte, nicht der hellgrünen
der fichtenfarbenen, der grünsten davon
die kleine Gruppe gehört zu dem schmalen Rinnsal, steht
denn ein kleines Hangmoor hielt ihren Vormarsch an
der starke Wacholdergeruch mischt sich mit
dem Geruch nach heißem Augustmoor, der Sturm und Blut stillen kann.
Sie haben einen Späher vorgeschickt
er ist erst fünf Jahre
steht mitten im Moor. Steht und steht. Ein kleines o
doch über das entscheidet ein Waldkauz allein
Tag und Nacht       

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Die Lippen verlangen nach Ocker. Ausgewählte Gedichte. Dortmund: edition offenes feld, 2016

[Før julisola står opp]

النرويجية | Kjartan Hatløy

Før julisola står opp
samlar ho seg inni grashopplyden ei stund
midt inni gaupa sitt auge bur ho litt
og midt i vår venting
i gult blod gøymer ho seg
og så, særs djupt: inni alle menneskehendene for ei tids alvor

© Kjartan Hatløy & Forlaget Oktober
from: Mi meinings hus
Oslo: Forlaget Oktober, 2014
ISBN: 978-82-495-1411-3
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Bevor die Julisonne aufsteht]

الألمانية

Bevor die Julisonne aufsteht
sammelt sie sich eine Weile im Heuschreckenlaut
mitten im Luchsauge wohnt sie ein wenig
und mitten in unserer Erwartung
in gelbem Blut verbirgt sie sich
und dann, sehr tief: in allen Menschenhänden für den Ernst einer Zeit         

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Die Lippen verlangen nach Ocker. Ausgewählte Gedichte. Dortmund: edition offenes feld, 2016

[EG MÅ NO]

النرويجية | Kjartan Hatløy

EG MÅ NO, såpass seint i livet, elske dette som gjer at noko finst. Eg berre teier når nokon spør: Kva med det vonde.

Eg er forelska i den gjevande kraft.

Rada av desse ranke, høge granene ved gjerdet i vest er av det gjevne. Dei er aldri det spor triste, sjølv om dei samlar til seg eit slags årstidsuavhengig mørkre etter som åra vert særs mange. Røter har desse i lufta også. Kvar ny lyd frå vesleelva her borte er ei ny, frisk rot.

Granene mine, ja. Kjemmar skyer, bur i dogg: For kvar einaste drope speglar dei alle. Eg nyt sjølve spensten i deira voggande toppskot best tidlegaste vår, når svarttrosthannen kjem ned frå kvite høgder og vert til rein song. Med dirrande svart hals er den min stutte time sin einaste frelsar. Berre nokre graner, ja vel. Men mellom skyene og dei finst så mangt. Dei blygrå der dei kjem, dei raude, helsar ned frå alle klodens hav. Dei byrjar frå hi sida av jorda for å helse denne samtidige mørkegrøne fargen. Før dei fer vidare fram.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[ICH MUSS]

الألمانية

ICH MUSS nun, so spät im Leben, das lieben, was macht, dass es etwas gibt. Aber ich kann nur schweigen, wenn jemand fragt: Was ist mit dem Bösen?

Ich bin verliebt in die gebende Kraft. Die schlanken, hohen Fichten westlich am Zaun gehören zum Gegebenen. Sie sind niemals traurig, obwohl sie eine von Jahreszeiten unabhängige Dunkelheit um sich sammeln, seit vielen Jahren. Sie haben auch Wurzeln in der Luft. Jeder neue Laut des Flüsschens hier ist eine neue, gesunde Wurzel.

Meine Fichten, ja. Kämmen Wolken, wohnen im Tau: denn jeder einzelne Tropfen spiegelt sie alle. Ich genieße besonders im Frühjahr ihre geschmeidig sich wiegenden Spitzentriebe, wenn der Amselhahn aus weißen Höhen herabkommt und zu reinem Gesang wird. Mit seinem bebenden schwarzen Hals ist er der einzige Erlöser meiner kurzen Stunden. Nur ein paar Fichten, ja. Doch zwischen ihnen und den Wolken gibt es zu vieles. Die blaugrauen Wolken, wenn sie kommen, die roten, grüßen von allen Weltmeeren. Sie beginnen auf dieser Seite der Erde, um die gleichzeitige dunkelgrüne Farbe zu begrüßen. Bevor sie weiter ziehen.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[KAN GODT HENDE]

النرويجية | Kjartan Hatløy

KAN GODT HENDE at fjorden her ikkje kan føle kjølen på robåten min. Men eg veit dette heilt visst: Nokre grå skyer liksom rykkjer i det same eg lèt båten flyte særs sakte over lysegrøn sand. Eg går bort og skodar nedi – ser då den gilde, digre flyndra. Ho dreiar det venstre auget sitt, har oppdaga meg. Ei stutt tid får vere, nokre sekundar samtalar hennar snøgge hjarte med mitt seine. Men ikkje med ord.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[KANN GUT]

الألمانية

KANN GUT sein, dass der Fjord den Kiel meines Ruderbootes nicht fühlen kann. Doch eins weiß ich ganz gewiss: Einige graue Wolken bewegen sich genauso, wie das Boot sehr sacht über lichtgrünen Sand gleitet. Ich fahre aus und äuge hinab – sehe die stolze, riesige Flunder. Sie dreht ihr linkes Auge, hat mich entdeckt. Eine kurze Zeit lang, einige Sekunden spricht ihr flinkes Herz mit meinem langsamen. Aber ohne Worte.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[DEI HAUSTMAGRE SVARTE]

النرويجية | Kjartan Hatløy

DEI HAUSTMAGRE SVARTE trea oppe på åsen er ikkje min dag sine tre. Alt lyset på nest siste desemberdag er ikkje mitt. Då eg står og ser, byrjar trea ein stutt svevn midt på dagen. Ei minimal sky over India pustar for dei.

Trea har også eit liv å leve. Det veit ingen, at nokre tre er mine. Kvar desse står, veit berre eg. Mine syg ikkje vatn, men purpur, jade og gull, framfor alt: dagar.

Så stilt ettermiddagsmørkret fødest! Det kjem sivande ut frå klaka mark, ut frå ti tusen nakne greinrike, ut frå kosmos sin nære vilje.

Ein ramneflokk kjem til synes med lia som bakgrunn. Den flyg særs ivrig, men merkeleg nok sakte likevel. Vestover fer den, mektig, ikkje berre talrik. Fer i ein slags slumpens formasjon først. Så formar den tjukke søyler i lufta, vert nokre augneblinkar ein omvend pyramide, nesten perfekt, den stig femti meter, så opp gjerne femti til. Det siste eg ser av ramnane, er at dei passerer øvste topp og har klumpa seg saman til eitt heitt, hamrande, flygande hjarte.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[DIE HERBSTMAGEREN]

الألمانية

DIE HERBSTMAGEREN, schwarzen Bäume oben auf dem Hügel sind nicht die Bäume meines Tages. Alles Licht an diesem letzten Dezembertag ist nicht mein Licht. Wie ich da stehe und schaue, fallen die Bäume, mitten am Tag, in einen kurzen Schlaf. Eine minimale Wolke über Indien atmet für sie.

Die Bäume haben auch ein Leben. Keiner weiß, dass einige Bäume mir gehören. Wo sie stehen weiß nur ich. Die mir gehören, saugen kein Wasser, sondern Purpur, Jade und Gold, vor allem aber: Tage.

Wie still das Nachmittagsdunkel geboren wird! Es sickert aus der gefrorenen Mark, aus zehntausend nackten Zweigreichen, aus dem nahen Willen des Kosmos.

Ein Schwarm Raben kommt in Sicht, mit dem Wiesenhang als Hintergrund. Sie fliegen eifrig und dennoch spürbar sacht. Westwärts ziehen sie, ein mächtiger Schwarm, nicht bloß zahlreich. Zuerst in Form eines Haufens. Dann bilden sie dicke Säulen in der Luft, für einige Augenblicke eine nahezu perfekte umgekehrte Pyramide, sie steigen fünfzig Meter, und dann noch einmal gut fünfzig Meter. Das Letzte, was ich von ihnen sehe: wie sie den höchsten Gipfel überqueren und sich dabei zusammenklumpen wie ein heißes, hämmerndes, fliegendes Herz.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[LANGT BORTE I]

النرويجية | Kjartan Hatløy

LANGT BORTE I det fjerne står eit menneske, ser eg. Ein kan ikkje vere viss: Kan hende ser det ei heilt anna sol, oppfattar gull annleis. Mennesket er så langt vekke at det er svart. Rørslene det gjer, er så små at ein kan seie det står absolutt stille. I same tid: Også alt som går føre seg oppe i høgdene, hender. Skyene der oppe, dei liksom boblande, er dei nye skyene, denne dagens skygjeng; men alle slike, alle himmelherskarane, er jo milliardar år gamle, der dei høgtideleg dreg vidare og aldri kjem att slik. Og inni desse som fraktar vatn eldre enn jorda, finst ei veldig stemme. Og den har drege seg attende for alltid. Ut frå denne perlande, livlege kjøld der inne vil den aldri meir tale.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[WEIT WEG]

الألمانية

WEIT WEG, in der Ferne, steht ein Mensch, ich sehe ihn. Man kann nicht sicher sein: Vielleicht sieht er eine ganz andere Sonne, nimmt Gold anders wahr. Der Mensch ist so weit weg, dass er schwarz ist. Die Bewegungen, die er macht, sind so gering, dass man sagen kann, er stehe absolut still. Gleichzeitig: Auch all das, was oben in der Höhe vor sich geht, geschieht. Die Wolken dort oben, die gleichsam brodeln, sind neue Wolken, der Wolkengang dieses Tages; doch sie alle, all die Heerscharen des Himmels, sind ja Milliarden Jahre alt, festlich ziehen sie dahin und kommen nie zurück. Und in ihnen, die Wasser tragen, das älter ist als die Erde, lebt eine gewaltige Stimme. Und die hat sich zurückgezogen für immer. Aus dieser perlenden, lebendigen Kälte heraus wird sie niemals mehr sprechen.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[TIDLEG I NOVEMBER]

النرويجية | Kjartan Hatløy

TIDLEG I NOVEMBER, og grått mørkre alt ved middagstider. Eg er ved målet for spaserturen: fjorden. Meir nøyaktig: Smillevågen. Nett i det same held floa på å nå sin kulminasjon. Ein kan høyre henne. Mellom to berghamrar i sør og nord vert all lyd forsterka. Ørsmå bylgjer kjem inn vågen frå vest og når opp til sitt største: Dei døyr i kvit, finkorna sand, kvar med sin veike lyd. Her munnar ein bekk ut i strandas sandskatt, etter fleire kvasse svingar. Den bringar denne dagen svarte blad ut i fjorden, ein mørk masse av blad i mørke bekken, dei driv på og kjem, det tek ikkje slutt, meir kjem, det varer. Her har eikeblad enda, or, ikkje minst lønn, mykje bjørk. No er dei like alle, og dei er i titusental komne nett hit. Alle er i den same svarte fargetonen, og dei kjem svevande ned til denne upåfallande fjorden, kjem utan ein einaste pause og medan berre eitt menneske var til stades.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[FRÜH IM NOVEMBER]

الألمانية

FRÜH IM NOVEMBER, und graues Dunkel schon zur Mittagszeit. Ich bin am Ziel des Spaziergangs: am Fjord. Genauer: an der Smillebucht. Gerade jetzt nähert sich die Flut ihrem Höchststand. Man kann sie hören. Zwischen zwei steilen Berghängen in Süd und Nord werden alle Laute verstärkt. Winzige Wellen kommen von Westen bis in die Bucht und erreichen hier ihren Höhepunkt. Sie sterben in weißem, feingekörntem Sand, jede mit ihrem weichen Laut. Hier mündet ein Bach in den Sandschatz des Ufers, nach einigen weiten Schleifen. Er bringt heute schwarze Blätter zum Fjord, eine dunkle Masse Blätter in einem dunklen Bach, sie treiben in ihm und kommen, es endet nicht, es kommen noch mehr, es währt. Hier endeten Eichenblätter, Erlen, nicht zuletzt Ahorn, reichlich Birke. Nun sind sie alle gleich und zu Zehntausenden hergekommen. Alle in dem gleichen schwarzen Farbton, und sie kommen schwebend herab in diesen unauffälligen Fjord, kommen ohne eine einzige Pause, während nur ein Mensch zugegen ist.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[DET VISNA GRASET]

النرويجية | Kjartan Hatløy

DET VISNA GRASET vinn no langs elva. På nytt sender det fram dei vesle landa med blomstrande blåknapp; gruppe på gruppe kjem til synes langs stien. Blå sfærar er, dei var ikkje i føregår. Dei er i ein kulde som kom frå tåke. Den byrja eit steinkast ifrå dei og rekk til åstoppen i minste fart. Åstoppen er ikkje død, men lever ikkje heller, er sett i gang av noko særs framandt.

Desse blå sfærane hos elvelydane no framover i tid, frå sine første timar varleg rørte av bris utan stogg. Blå kommentarar til elvas lagnad, til alt hennar, til hennar gjerning.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[DAS WELKE GRAS]

الألمانية

DAS WELKE GRAS übernimmt nun das Flussufer. Erneut schickt es kleine Inseln mit Teufelswurz vor; Gruppe um Gruppe kommt in Sicht längs des Pfades. Blaue Sphären, die früher nicht da waren. Sie stehen in einer Kälte, die aus dem Nebel kommt. Der beginnt einen Steinwurf von ihnen entfernt und streckt sich langsam zum Gipfel des Hügels. Der Gipfel dort ist nicht tot, lebt aber auch nicht, ist in Gang gesetzt von etwas sehr Fremdem.

Diese blauen Sphären dort, wo der Fluss rauscht und schon vorüber ist, von Anfang an leicht von Brisen bewegt. Blaue Kommentare zum Schicksal des Flusses, zu all dem Seinen, zu seinem Werk.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[OGSÅ PÅ DENNE]

النرويجية | Kjartan Hatløy

OGSÅ PÅ DENNE grusvegen: den brune, gamle katten med kvite potar. Ho lit ikkje på meg, endå vi har vore kjende lenge. Berre om eg går opp i «rett» og også smiler, vågar ho seg forbi i ein liten spurt der ho heile tida er på vakt og aldri slepper meg med blikket. Gammal, ja visst. Men enno ein stor jeger, endåtil om dagen.

Eg ser henne ute ein februardag når det snøar. Ho har huka seg ned, inga rørsle. Men så mangt har respekt for henne: Snøfloksene vert til null lenge før dei når den brune pelsen. For det er no slik at ho er ho. Og ho levde i juli også, ho sanka då inn så mykje solskin dag etter dag, for det meste den delen av det som veit å velje ut sine.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[AUCH AUF]

الألمانية

AUCH AUF diesem Kiesweg: die rote alte Katze mit weißen Pfoten. Sie traut mir nicht, obwohl wir uns schon lange kennen. Nur wenn ich strammstehe und dabei lächle, wagt sie sich vorbei, in einem kleinen Spurt, stets wachsam, lässt mich nicht aus den Augen. Alt, ja sicher. Doch immer noch eine große Jägerin, selbst tagsüber.

Ich sehe sie draußen an einem Februartag, an dem es schneit. Sie hat sich hingesetzt, keine Bewegung. Doch so vieles hat Respekt vor ihr: Die Schneeflocken lösen sich auf, lange bevor sie dem roten Pelz nahekommen. Denn sie ist nun einmal sie. Und den Juli erlebte sie auch, da sammelte sie Tag um Tag so viel Sonnenschein, zumeist den Teil davon, der die Seinen zu wählen weiß.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[DET SIT EI]

النرويجية | Kjartan Hatløy

DET SIT EI svale inni låven, oppe i nordre hjørnet. Ho åleine er vaken av fuglar, dyr og menneske. Ho kviler. Ho har sendt endå ei lys natt fram til husa attmed fjorden. Ho sit der berre, hovudet rører seg knapt merkbart. Ho veit om slikt som mjølkekvit himmel, ho veit om familiane. Veit om at ho ikkje kan hjelpe dei det aller minste. Ho feller ned eine venga og pussar den. Så blenkjer det, dette vesle, svarte auget som ikkje treng blunke på lenge.

Fjorden syner fram stille, fiskane nede i djupet står med munnen oppover, dei søv. Berre denne eldre svala veit om verda no i natt. Ingen av familiane pustar likt i svevnen, det veit den godt. I eine huset finst i draumar nokre digre fjell sin ungdom. I eit anna, eit av dei minste, er draumane at ein far natt etter natt døyr, attmed ei stri, iskald elv. I endå eitt, i eit litt større, drøymest menneskas stode når solene flokkar seg rundt oss, kring staden der vi hender.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[EINE SCHWALBE]

الألمانية

EINE SCHWALBE sitzt im Schuppen, oben in der Ecke nach Norden. Von allen Vögeln, Tieren und Menschen ist sie allein wach. Sie ruht. Dennoch hat sie eine lichte Nacht zu dem Haus am Fjord gesendet. Sie sitzt einfach da, der Kopf bewegt sich kaum spürbar. Sie weiß von einem milchweißen Himmel, sie weiß von den Familien. Weiß, dass sie ihnen nicht im Mindesten helfen kann. Sie breitet eine Schwinge aus und putzt sie. Und es glänzt das kleine, schwarze Auge, das nicht lange blinzeln muss.

Der Fjord zeigt Stille, die Fische in der Tiefe stehen halb aufwärts mit offenem Mund, sie schlafen. Nur diese ältere Schwalbe weiß jetzt in der Nacht von der Welt. Keiner aus den Familien atmet so im Schlaf, das weiß sie gut. In dem einen Haus erleben in Träumen einige riesige Berge ihre Jugend. In einem anderen, einem der kleinsten, stirbt in den Träumen Nacht um Nacht ein Vater am Ufer eines reißenden, eiskalten Flusses. In einem weiteren, kaum größer, wird von der Situation der Menschen geträumt, wenn die Sonnen sich um uns versammeln, um den Ort, wo wir geschehen.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[KVA SKAL DET]

النرويجية | Kjartan Hatløy

KVA SKAL DET tyde, dette gule orebladet, og det er enno ikkje august? Det som fall ned her i denne ganske breie, svarte og glatte bekken. Så lett som ein pust var landinga på overflatehinna. Frå no av tvinga å følgje med, fare med bekken sin fart denne dag, denne time. All denne hending forgår ikkje. For alt det tidlegare lever, også det vonde, om enn det er løynt no, djupt i skuggen frå nokre tjukke skyer som streifar den grågrøne åsen i aust, ganske nær. Kan hende alt det tidlegare bur her borte, i framoverrørsla til denne kjølige skuggen, som dannar bylgje på bylgje og ikkje stoggar. Som dreg seg vekk frå alle menneske, men som likevel kan vere på sin veg til eit høgverdig mål.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[WAS SOLL]

الألمانية

WAS SOLL es bedeuten, dieses gelbe Erlenblatt, und es ist noch nicht einmal August? Das hier in diesen sehr breiten, schwarzen und glatten Bach fiel. So leicht wie ein Hauch war die Landung auf dem Wasser. Von nun an gezwungen, zu folgen, mit dem Bach zu reisen auf seinem Weg durch diesen Tag, diese Stunde. Dieses Geschehen vergeht nicht. Für alles, was früher lebte, auch das Böse, auch wenn es jetzt verborgen ist, tief im Schatten einiger dicker Wolken, die den grasgrünen Hügel im Osten streifen, ganz nahe. Kann sein, all das Frühere wohnt hier draußen, in der Bewegung hin zu diesem kühlen Schatten, der Welle um Welle bildet und nicht ins Stocken kommt. Der sich von allen Menschen entfernt, aber dennoch auf dem Weg zu einem hohen Ziel sein kann.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[HER HAG ÒG]

النرويجية | Kjartan Hatløy

HER HAR ÒG foreldra mine budd, i dette same kvite vesle huset, for det meste trygge, i periodar sæle. Kor lenge sidan er ikkje det.

No er her nordisk natt. No er her vakker sommar. No er dei små timane her, lenge sidan midnatt. Eg avgjer at eg vil feire at desse timane hender. Endå det er så seint i livet. Eg feirar ikkje med dram, berre med å la tankane svive og ikkje vike unna for noko. Om lag kl. 03 er det at eg legg meir merke til døra i gangen. Eg lyt leggje merke til den, det litt nifse som brått er der bak eit rektangel av småbylgjete glas. Der, bak det, er det ikkje berre nattemørkret som er møtt fram, men noko ufråvikeleg, høgst levande svart, det er gjerne den strengaste herren som er komen så nær, eller kan det vere sjølve inkje som sender ein roande engel.

Berre for menneske som er uroa, er han eit problem, er han til. Ikkje nokon farge er han, ikkje svart lys. Og ikkje døden heller. Men det er noko som er lagnad, står berre og strålar stilt no lenge før morgonen kjem, og ein brenn ikkje slikt.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Den kvite vegen : stemningar frå Salbu
Oslo: Forlaget Oktober, 2016
ISBN: 978 82 495 1653 7
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[HIER HABEN]

الألمانية

HIER HABEN schon meine Eltern gewohnt, in demselben kleinen, weißen Haus, meist sicher, zeitweilig in stillem Glück. Wie lange ist das her.

Jetzt ist hier nordische Nacht. Jetzt ist hier schöner Sommer. Jetzt sind die kleinen Stunden hier, lange nach Mitternacht. Ich beschließe zu feiern, dass es diese Stunden gibt. Obwohl schon so spät im Leben. Ich feiere nicht mit Schnaps, sondern indem ich die Gedanken schweifen lasse und vor nichts ausweiche. Gegen drei Uhr schaue ich zur Tür im Flur. Ich muss hinschauen zu dem leicht Unheimlichen, das plötzlich da ist – hinter einem kleinen Rechteck aus gewelltem Glas. Da, dahinter ist nicht nur das Nachtdunkel, das sich eingefunden hat, sondern etwas unausweichlich, höchst lebendig Schwarzes, es könnte der strengste Herr sein, der so nahe gekommen ist. Oder es könnte das Nichts sein, das einen beruhigenden Engel sendet.

Nur für unruhige Menschen ist er ein Problem, ist er da. Er ist keine Farbe, kein schwarzes Licht. Auch nicht der Tod. Aber er ist etwas, das Schicksal ist, steht einfach da und strahlt still, lange bevor der Morgen kommt, und so brennt einer nicht.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders
in: Kjartan Hatløy: Der weiße Weg. Stimmungen aus Salbu. Berlin: Edition Rugerup, 2018

[Solskinet er i strandsandbekken]

النرويجية | Kjartan Hatløy

Solskinet er i strandsandbekken i rolege svingar gjennom tørr grå
puddersand, og under mørkegrøne oregreiner. Det driv og varer,
og er i ein liten kulp, så åleine. Her er noko svart halvcentimeters
vimsete liv, 4–5 vasskalvar skifter posisjon, og skuggane deira
skifter stad, glir bortover i svarte rykk over gule steinar, gul grus.

© Kjartan Hatløy&Forlaget Oktober
from: Fjord
Oslo: Forlaget Oktober, 2011
ISBN: 978-82-495-0847-1
Audio production: Haus für Poesie, 2018

[Der Sonnenschein ist im Strandsandbach]

الألمانية

Der Sonnenschein ist im Strandsandbach in ruhigen Schwüngen durch trockenen grauen Pudersand und unter dunkelgrünen Erlenzweigen. Er treibt und verweilt und bleibt in einer kleinen Mulde, ganz allein. Hier gibt es schwarzes, halbzentimetergroßes, wimmelndes Leben, 4 - 5 Schwimmkäfer wechseln die Position, und ihre Schatten wechseln den Ort, gleiten mit schwarzem Ruck über gelbe Steine, gelben Kies.

Aus dem Neunorwegischen von Klaus Anders

ZILLA SPINOSA

النرويجية | Øyvind Rimbereid

Fire takker og torner.
Blomst eller tistel? Kors
eller veikryss? Zilla spinosa
busket sammen i ørkenen
gjennom førti eller førti millioner år,
fjernt fra alle kameralinser.

Utenfor ethvert veikart
for krig og fred
i den åpne labyrinten av sand.
Fiolett, med sitt gule øye blendet
av sporlysene fra nord.
Eller kommer de fra vest, eller øst?

Heller ikke vinden
synes å merke den, kapitulert
innerst i Golda Meir-ordene:
«Dere finnes ikke!»
Zilla spinosa, spirende i 1948, 1956, 1967,
stadig her og nå og nå.

I svart londontaxi og amfetaminrus skreik
Anthony Eden ned til Nasser:
«Vi gir ikke ifra oss et eneste sandkorn!»
og ordene foldet seg omkring Suez, Judea, Palestina.
Og i Sinai sirklet Israel
zilla spinosa svært stille inn.

Drømmer den om sin navnebror,
filosofen? I 1656 drevet ut
av synagogene med sitt nye gudsbegrep,
grenseløst i utstrekning,
pulserende også i det minste materielle.
En gud med ingenting utenfor.

Slipende på optisk glass                                                  
vernet Spinoza friheten til å forstå
hver utveksts fellesskap, å forstå
hver årsaks årsak,
utover og bakover, «å forstå»
som det innerste i ordet kjærlighet.

År etter år bøyd over linsene,
stirrende ut gjennom totalokularet,
der verden ble samlet
og forskjellene ble slipt og studert
mens linsestøvet krøp inn i lungene
som erkjennelsens uunngåelige, fysiske skygge.

Men om et total-okular igjen
hadde blitt funnet, nær en høy mur
eller aller helst i den greinete skyggen
til zilla spinosa? Skulle ikke da alle territorier,
ørken eller frodig åker,
kunne ses fra denne blomstens lave, gule øye?

Skulle ikke da hver grenselinje gro over
av blomster og torner,
av kors og veikryss? Og statsminister
Anthony Eden vakle ut i en rundkjøring
for å rope gjennom eksos og støv:
«Se, dette er menneskets første hage!»

Zilla spinosa,
førti eller førti tusen mil fra siste FN-resolusjon.
Det er for de brennende restene
av en patriotmissil på avveier den taler,
med et håp øverst i sin egen røyk
og med sprakende stemme fra busken: «Jeg er.»

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
from: Herbarium
Olso: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

ZILLA SPINOSA

الألمانية

Vier Zacken und Dornen.
Blume oder Distel? Kreuz
oder Wegkreuz? Zilla spinosa
zusammengebuscht in der Wüste
durch vierzig oder vierzig Millionen Jahr,
fern von allen Kameralinsen.

Außerhalb jeder Landkarte
für Krieg und Frieden
in dem offenen Labyrinth aus Sand.
Violett, das gelbe Auge geblendet
von Leuchtspuren aus Nord.
Oder kommen sie von West, oder Ost?

Nicht einmal der Wind
scheint sie zu spüren, kapituliert
im Innersten der Golda Meir-Worte:
“Euch gibt es nicht!“
Zilla spinosa, sprießend 1948, 1956, 1967,
ständig hier und jetzt und jetzt.

Im schwarzen Londoner Taxi und Amphetaminrausch schrie
Anthony Eden hinunter zu Nasser:
“Wir treten nicht ein einziges Sandkorn ab!“
und die Worte falteten sich um Suez, Judäa, Palästina.
Und in Sinai kreiste Israel
Zilla spinosa sehr still ein.

Träumt sie von ihrem Namens-
bruder, dem Philosophen? 1656 vertrieben
aus den Synagogen mit seinem neuen Gottesbegriff,
grenzenlos in der Ausdehnung,
pulsierend auch im mindesten Materiellen.
Ein Gott mit nichts außerhalb.

Optische Gläser schleifend
schützte Spinoza die Freiheit zu verstehen
alles Wachsens Gemeinsamkeit, zu verstehen
aller Ursache Ursach,
darüberhinaus und zurück, „zu verstehen“
wie das Innerste in dem Wort Liebe.

Jahr um Jahr gebeugt über die Linsen,
hinausstarrend durch das Total-
Okular, worin die Welt gesammelt wird
und die Unterschiede geschliffen und studiert,
während der Linsenstaub in die Lungen kriecht
wie des Erkennens unausweichlicher physischer Schatten.

Doch wenn ein Total-Okular wieder
würde gefunden, nah einer hohen Mauer
oder am ehesten in dem verzweigten Schatten
von Zilla spinosa? Würden da nicht alle Territorien,
Wüste oder fruchtbarer Acker,
gesehen werden von dem geringen, gelben Auge dieser Blume?

Würde da nicht jede Grenzlinie überwachsen
von Blumen und Dornen,
von Kreuzen und Wegkreuzen? Und Staatsminister
Anthony Eden hinzuckeln auf einer Rundfahrt,
um durch Abgas und Staub zu rufen:
“Seht, dies ist der Menschen erster Garten!“

Zilla spinosa,
vierzig oder vierzig tausend Meilen von der letzten UN-Resolution.
Für die brennenden Reste
einer Patriot-Missil auf Abwegen spricht sie
mit einer Hoffnung zuoberst in ihrem eigenen Rauch
und mit prasselnder Stimme aus dem Busch: „Ich bin.“

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders

TULIPAN (utdrag)

النرويجية | Øyvind Rimbereid

[...]
X

Mars 1997
og ut stormer Bill Clinton
fra sitt ovale kontor, stående
og begeistret
over at «de uberegnelige syklusers tid»
synes å være forbi. Hans personlige
sentralbanksjef Alan Greenspan i juni 1997,
høystemt fra Federal Reserves prekestol: «Amerika er i dette øyeblikk
på en økonomisk reise hinsides historien.»
Men rykket det ikke
litt nervøst over hans høyre øye
idet det globale markedet
falt stygt i oktober 1997?
Den absolutte trøst
samme måned: Nobelprisen
til Merton og Scholes for
«vitenskapeliggjøring av aksjederivaters bruk».
Endelig!
Ved hjelp av komplekse, stokastiske analyser
over historiske, repetitive aksjemønstre
med skarpt øye for virus-
miniatyrvariasjoner
er finansspekulasjonen nå blitt løftet
opp fra «den uberegnelige gjettelek».
Økonomien vaksinert mot alle aksje-
fall
og sjokk.                                                      
Et stille sjokk                    
       i Long-term Capital Management
seinsommeren 1998, der Black-Schooles-formelen
   har sirkulert i en energisk computer i hele tre år,
         skjøvet kapitalen jevnt opp, men så
på tre sommermåneder:
seksten milliarder rett ned.
     Sorg
   i George Soros' stemme,
delleverandør til LTCMs aksjeapparat: «Nå kan bare en felles
valuta redde oss ...»
Alan Greenspan,
sidelengs ut fra sin derivate forsvarstale
med påfallende brilleglass. Hans fasettøyne
schizofrent sprikende
mens han gratulerer Amerika
med sin stadig jevnere reise
før han mumler nervøst
som en nyordinert kalvinistprest
om spekulasjonens byrde
og iblant, dens sørgelige vise.
[...]

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
from: Herbarium
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

TULIPAN (Auszug)

الألمانية

[...]
                                               X

März 1997
und Bill Clinton stürmt
aus seinem ovalen Büro, stehend
und begeistert
darüber, daß „die Zeit unberechenbarer Zyklen“
vorbei zu sein scheint. Sein persönlicher
Zentralbankchef Alan Greenspan im Juni 1997,
hochgestimmt von der Kanzel der Federal Reserve: „Amerika ist im Augenblick
auf einer ökonomischen Reise jenseits der Geschichte.“
Aber zuckte es nicht
leicht nervös über seinem rechten Auge,
als der globale Markt so häßlich fällt im Oktober 1997?
Der absolute Trost
im selben Monat: der Nobelpreis
an Merton und Scholes für
die „Szientifizierung der Wertbestimmung von Aktienderivaten“.
Endlich!
Mithilfe komplexer, stochastischer Analysen
von historischen, repetitiven Kursmustern
mit scharfem Auge für Virus-
Miniaturvariationen
ist die Finanzspekulation nun emporgehoben
aus „dem unberechenbaren Wettspiel“.
Die Ökonomie geimpft gegen jeden Kurs-
sturz
und Schock.
Ein stiller Schock
im Long-term Capital Management
Spätsommer 1998, nachdem die Black-Schooles-Formel
in einem energischen Computer ganze drei Jahre zirkuliert hatte,
das Kapital gleichmäßig aufgeschoben, doch dann
in drei Sommermonaten:
16 Milliarden runter.
Sorge
in George Soros’ Stimme,
Teillieferant zu LTCMs Aktienapparat: „Nun kann uns nur noch eine gemeinsame
Währung retten ...“
Alan Greenspan,
seitwärts aus seiner Derivate-Verteidigungsrede
mit auffallenden Brillengläsern. Seine Facettenaugen
schizophren spreizend,
während er Amerika zu seiner ständig ebenmäßigeren Reise gratuliert
bevor er nervös murmelt
wie ein neuordinierter Kalvinistenpriester
über die Bürde der Spekulation
und ihrer mitunter kläglichen Art.

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders

SKOGSTJERNE

النرويجية | Øyvind Rimbereid

Hvor som helst i skogen, men gjerne fritt
omkring kratt, langs rike myrkanter
eller i løse mosen. Når skogstjernen står under
lauvtrær, er det som om den og rasler
og kronen henter skinn fra ospebladets sølv.

Det var en blokk kalt nummer 11.
Det var et fengsel innerst i fengselet.
Det var et vindu der inne uten lyd.
Det var en ting som var å vente.
Det var en sultestraff som skulle få hoftebeinet til å skinne.

Skogstjernen sprer seg som stille skudd
under torv, med knopper og sår der en ny
stilk skal vokse. Hver stjerne åpnet for seg.
Ingen nabo. Men om natta trer kronens
tråder fram med blodårer i litt for hvit hud.

Det var en blokk kalt nummer 11.
Det var en straff innerst i straffen.
Det var sakte og som et kyss gitt av ingen.
Det var som en brudgom for Antigone stengt inne i hulen.
Det var bak et elektrisk gjerde som skulle forvandles til en vidåpen port.

Skogstjernens navn redder ingen,
og kronen har vel så ofte syv fliker som seks.
Så kall den like gjerne «historiens sprukne bandasje»,
småvokst og smakfull som et hvitt hår i munnen.
Skogstjernen gnistrer i skogen mot rustenrød bunn.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
from: Herbarium
Olso: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

SIEBENSTERN

الألمانية

Überall im Wald, doch gerne frei
im Gebüsch, an üppigen Moorländern
oder im lockeren Moos. Wenn der Siebenstern unter
Laubbäumen steht, ist es als ob auch er raschelt
und die Krone Schein erhascht von Espenblatts Silber.

Es war ein Block, genannt Nr. 11.
Es war Gefängnis innerst im Gefängnis.
Es war ein Fenster darin ohne Laut.
Es war ein Ding, das war zu warten.
Es war Hungerstrafe, die sollt das Hüftbein scheinen machen.

Der Siebenstern sprießt in stillen Sprossen
unter Torf, mit Knospen und Geschwür, wo ein neuer
Stiel soll wachsen. Jeder Stern geht für sich auf.
Kein Nachbar. Doch nachts treten der Krone
Fäden vor mit Blutadern in leicht zu weißer Haut.

Es war ein Block, genannt Nr. 11.
Es war ein Strafen innerst in der Strafe.
Es war sachte und wie ein Kuß von keinem.
Es war wie ein Bräutigam für Antigone, gesperrt in die Höhle.
Es war hinter Elektrozaun, der sich verwandeln sollt in ein weitoffnes Tor.

Siebensterns Name rettet keinen,
und die Krone hat wohl so oft sieben Blätter wie sechs.
So nenn ihn gleich gern „der Geschichte spröde Bandage",
kleinwüchsig, geschmackvoll wie ein weißes Haar im Munde.
Siebenstern funkelt im Wald über rostrotem Grund.

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders

ROSE II

النرويجية | Øyvind Rimbereid

Så kjapt du blomstret!
Ingen oppdaget deg før
du hadde foldet deg ut.
Først så vi deg
som ugras
framfor det vi helst ville se.

Nå står du der, suveren:
ingen stilk, ingen rot,
sjelen tatt rett ut av lufta
eller fra virkeligheten bak deg.
Når vi stirrer på deg,
bryr du deg ikke.

Du har nok med deg selv.
Du har skjønt
at med dine seks krystallarmer
vrengt bakover,
kan du omfavne kulden.
Den kan du stole på.

Med fargeløse kronblad,
frukten en diamant
og kjertelhår av blankeste slag,
får du spist av kulden en time til,
filtret fingrene inn i
din søsters sprukne, hvite hår.

Som et barokt rosekratt
tegnet av ingen,
ser vi deg blomstre, uregjerlig
bak fram, ned opp.
Sola, en avgrunn.
Sibir, ditt eksil.

Mens vi, ved vinduet
denne siste dagen i mars
med hånda hvilende midtveis
i ei morgenavis, kan få sånn trang
til å holde fast i deg,
før den lange sommeren, Sahara.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
from: Herbarium
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

ROSE II

الألمانية

Wie rasch du erblühtest!
Keiner entdeckte dich eh
du dich entfaltet hattest.
Erst sahn wir dich
als Unkraut
vor dem, was wir am liebsten sehen wollten.

Nun stehst du da, souverän:
kein Stengel, keine Wurzel,
die Seele direkt aus der Luft
oder aus der Wirklichkeit hinter dir.
Wenn wir dich anstarren,
schert es dich nicht.
Du hast genug an dir selbst.

Du hast verstanden,
mit deinen sechs Kristallarmen,
gedreht nach hinten,
kannst du die Kälte umfangen.
Der du vertrauen kannst.

Mit Kronblättern, farblos,
die Frucht ein Diamant
und Drüsenhaar von reinster Art,
speist dich die Kälte eine Weile noch,
verfilzt die Finger in
deiner Schwester sprödem, weißem Haar.

Wie den barocken Rosenhag,
gezeichnet von keinem,
sehn wir dich blühen, unbeherrschbar,
verkehrtrum, unten oben.
Sonne, dein Abgrund.
Sibirien, dein Exil.

Da wir, am Fenster
diesen letzten Tag im März,
die Hand verweilend mitten
in einer Morgenzeitung, solchen Drang
verspüren können dich zu halten,
bevor der lange Sommer kommt, Sahara.

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders

RAFFLESIA

النرويجية | Øyvind Rimbereid

Uten stilk, ingen rot.
En parasittisk knoll
umulig å skjelne
fra sitt vertstre
som den slynger sine tynne
tråder omkring, trer dem inn
i fibrer og vannaktig vev.
En botaniker som forsøker
å skille dem,
dreper begge.
I ni måneder
mens den eter og tærer
det langsomme klatretreet
sakte i hjel.
Og så: fem kronblader,
én meter i spenn.
Og rundt pollenkammeret
surrer fluene,
lokket av stanken
av lik
som sprer seg tungt mellom
regnskogens trær
og blomster.
I en knapp uke: rød og vidåpen
før den kollapser, synker sammen
under et glinsende, brunsvart
skinn.
Lik et slakt.
Eller krigsgudinnen, sovende.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
from: Herbarium
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2008
Audio production: Literaturwerkstatt Berlin 2009

RAFFLESIA

الألمانية

Ohne Stiel, ohne Wurzel.
             Eine parasitische Knolle
                           unmöglich zu sondern
                                           von ihrem Wirt,
um den sie ihre dünnen
Fäden schlingt, dringt ihm
in Fasern und Wassergewebe.
               Ein Botaniker, der versucht
                                       sie zu trennen,
                                                 tötet beide.
              In neun Monaten
in denen sie frißt und zehrt
das langsame Klettergewächs
            zugrund.
                        Und dann: fünf Kronblätter,
                                                     einen Meter im Spann.
Und um die Pollenkammer
           surren die Fliegen,
                           angelockt von dem Gestank
                                                                          nach Leichen
                                             der sich schwer auswächst zwischen
                                                    den Regenwaldbäumen
                                                           und -blumen.
            In knapp einer Woche: rot und weit offen
bevor sie kollabiert, zusammensinkt
                        unter glänzender, braunschwarzer
                                           Haut.
Wie hingeschlachtet.
Oder die Kriegsgöttin, schlafende.

Aus dem Norwegischen von Klaus Anders