Torild Wardenær

النرويجية

John Irons

الانجليزية

Det er august

Det er august, jeg studerer kartet over Spania, fjellmassivene, de store inntørkede
elvene, vindmølleregionen, grensetraktene, det barske Extremadura.
Jeg ser på plansjen Mating av fuglene om vinteren. Kråkefuglene, spettmeisene og
spurvene er avbildet, men falmet. Jeg studerer i det hele tatt alt som henger på
veggene i det lyse rommet mitt; ansikter og landskap er rammet inn som om det
kunne hjelpe.
Det begynner å bli lenge siden jeg ble født. Jeg forsøker å gjenskape denne
hendelsen, tålmodig som en modellflybygger; var det en melkehvit og blodstenket
kamp, langsom som tai chi, som trykk under vann, ubegripelig, glemt? Jeg er full av
gjetninger nå, men fratatt alle minner om emosjoner, press og avskjed.
Jeg sitter i stolen min til det mørkner, det er august, lyden av en hund bærer langt,
jeg sørger over at logikk ikke er min sterkeste side. Hunden nærmer seg, glefser etter
meg, er stri og raggete og i sin beste alder. Den snuser seg fram, værer: hvem der?
Og jeg som er av godt kjøtt svarer: ingen, ingen. Dette har jeg fra Odyssevs, og
tenker at det er et like godt svar som noe. Jeg dekker til strupen, går på full av
overmot og lokker blidt for å roe den, kaster ut bein for å holde den på avstand. Gjør
det ikke, ler jeg som om den skulle overfalle meg med kjærtegn, i det neste lyder det
advarende skarpt fra meg: ligg, sitt! -men den er uberegnelig, legger seg ikke på
ryggen som jeg håper, men biter etter meg. Dette er nemlig hundenes hund, den
har ikledd seg framtidshammen og jeg er dens helt sikre, saktmodige bytte.

© Aschehoug
من: Døgndrift
Oslo: Aschehoug, 1998
الإنتاج المسموع: 2007, Skrivekunst-akademiet i Hordaland

It is August

It is August, I study the map of Spain, the mountain ranges, the great dried-out rivers,
the region of windmills, the border areas, the rugged Estramadura.
I look at the illustration Feeding the birds in winter. The crows, the nuthatches and
the sparrows are shown, although faded. I study in general everything hanging on the
walls in my light-filled room; faces and landscapes are framed as if that could help.
A long time has soon passed since I came into the world. I try to recreate this event,
patient as a builder of model-planes; was it a milky-white and bloody battle, as in
tai chi, or underwater pressure, incomprehensible, forgotten? I am full of guesses now,
though deprived of all memories of emotions, stress and farewells.
I sit in my chair until it becomes dark, it is august, the sound of a dog carries, I regret
the fact that logic is not my strong point. The dog approaches, snaps at me, is wiry and
shaggy and in the prime of life. It noses its way forward, sniffs the air: Who’s there?
And I, who am of prime flesh, reply: nobody, nobody. I’ve got that from Odysseus, and
feel it is as good an answer as any. I cover my throat, advance full of over-confidence
and call out gently so as to calm it, throw a few bones out to keep it at a distance. Don’t
you do that I laugh at it, as if it was going to assault me with caresses, then a sharp
warning comes from me: lie down, sit! - but it is unpredictable, does not lie on its back
as I hope, but has a bite at me. For it is the dog of dogs, it has decked itself out in the
skin of the future and I am its meek, certain prey.

English Translation by John Irons