Klaus Anders
الألمانية
på blåhavet
det er
haust i skogen
snart skal han sove
så stille og svart
men enno bølgjar
og blafrar og blør han
så ein morgon ligg det der
eit slør av spindelvev
og skogskodde mellom
alt som har vore og
alt som skal kome
alt som skal rotne
og alt som skal gro
det glitrar og glimer
og berre er
ikkje skal ein vere
åleine langt til skogs
både bjørn og huldrefolk
kan ein treffe på
ei heller skal ein gå
berre for å gå
nei, eit ærend lyt ein ha
hogge, jakte, sanke
sjølv leitar eg etter
ei bortkomen søye
eg går og går
medan skogen dreg
sitt grøne, raslande
slep etter seg
til også eg er
grøn og raslande
til skogen er eg
og eg er skogen
og her finst ikkje
regnrasle eller
trolltusle
her finst berre
sagasus og svartsol
og strå så høge som
mannen sjølv
eg går og går
og slik konglene
opnar seg
slik opnar skogen seg
lag på lag
til eg kjem til ei glenne
der blømer blå blomar
sjølv i september
aldri før har eg vore nett her
aldri har eg sett
desse blomane
så blå og små
saman blir dei
til den vakraste
sommardagsfjord
eg ser
kring meg
og vassar uti
legg meg på rygg
kikar opp i himmelen
haslegreiner tynne
som fars blodårer
grønt lav som
storkna skyer
trekronene
som kjerrehjul
rundt og rundt
så byrjar eg
symje av garde
på blåhavet
من: SIGD. Dikt
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2016
الإنتاج المسموع: Haus für Poesie, 2019
im blauen meer
es ist
herbst im wald
bald wird er schlafen
so still und schwarz
doch noch wogt
und flattert und blutet er
doch eines morgens liegt er da
ein schleier aus spinnweben
und waldnebel zwischen
allem was war und
was kommen wird
allem was verrotten
und allem was wachsen soll
er glitzert und glänzt
er ist
man soll nicht lange
allein im wald sein
bären und huldren
kann man begegnen
auch soll man nicht gehen
bloß um zu gehen
nein, eine aufgabe muss man haben
hauen, jagen, sammeln
ich suche nach einem
verlorenen schaf
ich gehe und gehe
während der wald
seine grüne, raschelnde
schleppe nachzieht
bis auch ich grün bin
und raschele
bis ich der wald bin
und der wald ich
und hier gibt es kein
regenrascheln oder
trolltuscheln
hier gibt es nur
sagenrauschen und schwarze sonne
und halme so hoch wie
ein mann
ich gehe und gehe
und so öffnen sich
die zapfen
so öffnet sich der wald
nach und nach
bis ich zu einer lichtung komme
da blühen blaue blumen
noch im september
niemals zuvor war ich hier
niemals sah ich
diese blumen
so blau und zart
zusammen sind sie
der schönste
sommertagsfjord
ich schaue
in die runde
und wate hinein
leg mich auf den rücken
schaue auf in den himmel
haselzweige, dünn
wie vaters adern
grüne flechten wie
erstarrte wolken
die baumkronen
wie wagenräder
rund und rund
dann beginne ich
hinauszuschwimmen
ins blaue meer
In: Sichel. Gedicht. Berlin: Edition Rugerup, 2019