Vi har kanskje sovet oss gjennom livet

Vi har kanskje sovet oss gjennom livet
flakket søvngjengeraktig omkring fra kjærlighet til kjærlighet
mumlet oss inn i språkets allmakt
drømt oss mot virkeligheters utkant
glidd ut av døgnet, ut av decenniet.

Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne
med alle somrenes gulloblater i munnen
villig gi oss selv tilbake til jorden i gave
ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss
de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og
fra offerestedets høyeste punkt
skal svarttrosten, uten en flekk av synd
synge og synge.