Arvestykke CCXCIV

Usikret I

Mot Skytten, tjuefem tusen lysår herfra, raver den unge Pistolstjernen rundt i sin egen detonerte 
masse, hundre og femti ganger sterkere enn solen, fullt ladd, usikret og ute av skjeftet. 
Ikke at jeg lar meg true, men jeg løfter likevel armene og stiller meg opp mot en vegg 
gir frivillig fra meg mine personalia 

rike: animalia
rekke: chordata 
orden: primat 
familie: hominidae 
slekt: homo 
art: sapiens 
habitat: terrestrisk og

sent i evolusjonsrekken, med epiteler og ryggrad og sirkulasjonsorganer fullt utvokst og av en ætt 
som er dels ukjent, dels milanesisk, men jeg innrømmer også nedstammingen fra skallus, 
flimmerormer og ikter, at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske 
min neste, innrømmer at selv mine mest uselviske handlinger kan telles på en hånd 
noe den bleike himmelen over meg misbilligende har vært vitne til og 
bakenfor fyrer Pistolstjernen løs i alle retninger mens jeg trykker meg inn mot en vegg
viser fram ansiktet mitt som om det skulle være et kosmisk merke, som om det skulle gi meg fritt 
leide.