Underveis må jeg ha snudd om på tallene

Underveis må jeg ha snudd om på tallene og automatisk og med sikker skrift har jeg
skrevet 3002 i stedet for 2003. Jeg tar det uten videre som et tegn på at det vil bli sant at vi
skal være der sammen, en aprildag ett tusen år fram i tid.

Jeg skriver april 3002. Skjærene holder et spetakkel over trær og hustak. Fargen på det
nye gresset er eldgammel, men det legger sitt unge pigment rundt oss. Det er like etter
de store revolusjonene. Vi har overlevd og lært så mye, blant annet hvordan vi kan
være forbundet. Vi risikerer fremdeles at det vil være lysår mellom oss, men
avstandene
vil kunne overvinnes i løpet av sekunder og ved hjelp av tankens klarhet og hjertets
renhet.

For sikkerhets skyld maner jeg derfor allerede nå både mine og dine atomer inn i en ny
inkarnasjon, for jeg vil ikke gå glipp av disse framtidige forbindelsene, av skjærenes
elleville lek under den enorme vårhimmelen, av at verden ennå vil strutte av liv.