ZILLA SPINOSA

Sinai

Fire takker og torner.
Blomst eller tistel? Kors
eller veikryss? Zilla spinosa
busket sammen i ørkenen
gjennom førti eller førti millioner år,
fjernt fra alle kameralinser.

Utenfor ethvert veikart
for krig og fred
i den åpne labyrinten av sand.
Fiolett, med sitt gule øye blendet
av sporlysene fra nord.
Eller kommer de fra vest, eller øst?

Heller ikke vinden
synes å merke den, kapitulert
innerst i Golda Meir-ordene:
«Dere finnes ikke!»
Zilla spinosa, spirende i 1948, 1956, 1967,
stadig her og nå og nå.

I svart londontaxi og amfetaminrus skreik
Anthony Eden ned til Nasser:
«Vi gir ikke ifra oss et eneste sandkorn!»
og ordene foldet seg omkring Suez, Judea, Palestina.
Og i Sinai sirklet Israel
zilla spinosa svært stille inn.

Drømmer den om sin navnebror,
filosofen? I 1656 drevet ut
av synagogene med sitt nye gudsbegrep,
grenseløst i utstrekning,
pulserende også i det minste materielle.
En gud med ingenting utenfor.

Slipende på optisk glass                                                  
vernet Spinoza friheten til å forstå
hver utveksts fellesskap, å forstå
hver årsaks årsak,
utover og bakover, «å forstå»
som det innerste i ordet kjærlighet.

År etter år bøyd over linsene,
stirrende ut gjennom totalokularet,
der verden ble samlet
og forskjellene ble slipt og studert
mens linsestøvet krøp inn i lungene
som erkjennelsens uunngåelige, fysiske skygge.

Men om et total-okular igjen
hadde blitt funnet, nær en høy mur
eller aller helst i den greinete skyggen
til zilla spinosa? Skulle ikke da alle territorier,
ørken eller frodig åker,
kunne ses fra denne blomstens lave, gule øye?

Skulle ikke da hver grenselinje gro over 
av blomster og torner, 
av kors og veikryss? Og statsminister 
Anthony Eden vakle ut i en rundkjøring 
for å rope gjennom eksos og støv: 
«Se, dette er menneskets første hage!»

Zilla spinosa,
førti eller førti tusen mil fra siste FN-resolusjon.
Det er for de brennende restene
av en patriotmissil på avveier den taler,
med et håp øverst i sin egen røyk
og med sprakende stemme fra busken: «Jeg er.»