VINTEREN

Spre meg i natta som blør sin helfarga koloraturdronning
tøm meg i blikket som tenker alt
vimer, virrer, svimrer, svirrer
hakt sammen til glassharmonikafjær
bremser krystallspisst
men faller og legger seg til rette
En klagende solofiolin fyker inn i sprekken mellom satsene
tjukner til ei barokk utligning
et lettere orkester, porøst av pauser
som om den ikke har noen egen ide
lytter den seg inn mot en klarinettsvart a
Men stakk ikke stormen med basun over Mozartplads?
Lot ikke et arbeidsløst rekviem vredens tamponger vrimle?
På nytt syr  instrumentene  fuglefangeren inn i filler:
danser en annen frihet enn deg