PRAGSYMFONIEN

Ei tube rasende svartmaling
trøkker seg ut.
Dødsbra er ordet.
Men dette er mange ord.
Mordlystne førstefeler
vrir en vemmelig sang av kloakkvann
over tomme parykker.
Forgrunnen blir bakgrunn.
Synkoper skjærer lerretet i Picassoflerrer.
Fjellet løfter seg opp etter håret
og alt er sol fra vakre blåsere
en varm sommervind som ikke har noen pris.
Lukka og åpent.
Bruene du spiller, 
kontrabassfotgjenger,
fremmedsvart som Mozart.
Kattepotene får fred
umulige å utspionere
bratsjer forkledd som bratsjer
umulige å finne, feike, filme.