Mennesket jeg

Alltid skal en eller annen grobian hefte meg med at jeg fins for svakt
                                             at jeg ikke awikler samfunnet 
                           i dette korte opphold mellom bleieskift og liksvøp
                                   at han - sjølsagt er det en hann - kan se 
          hvordan tidsskredet harver opp kroppen og gjør meg
                                                                  vinglete 
                                          som en huggæærn hemorroide
                                                     i verdens rasshøl 
                                     og støtt er det sånn at jeg nå
                                          når stanken er åpenbar 
                                  avskriver hans eksistens 
                        som enda mindre rævfør enn min egen
                                                         og alltid må jeg lykkes 
                                           men han som er blakk driter i det
                                                        for nå synes jeg 
                                  jeg gikk for langt og river i øl 
                                 som den spandable tulling jeg er